«Ikke en avslutning på arbeidet, men et nytt og viktig skritt på veien»

Takk til Elisabeth Meling og Jonas Yassin Iversen i Skeivt kristent nettverk for en viktig påminnelse i Vårt Land 24. juni. De løfter fram nødvendigheten av å involvere skeive selv i arbeidet fram mot et oppgjør med behandlingen av LHBT+ i Den norske kirke.

Åpen folkekirke var avgjørende da likekjønnede par i 2017 fikk muligheten til å gifte seg i kirken sin. Det er opprettet et kirkelig LHBT-utvalg hvor personer med LHBT-identitet er i flertall og innehar ledervervet, det er gjennomført en undersøkelse for å kartlegge arbeidsmiljø og holdninger til LHBT+, og kirken er godt i gang med sin kompetanseheving om kjønn og seksualitet. Åpen folkekirke har bidratt til at det i bispedømmeråd og i Kirkemøtet er mange flere med LHBT-identitet enn tidligere. Det gjelder også for listene vi går til valg på i årets kirkevalg. Vi lover å fortsette å løfte fram viktigheten av dette arbeidet.

Biskopene skal få svare for seg selv, men jeg vil si at LHBT+ aldri har blitt lyttet mer til og aldri har flere av oss sittet rundt bordene der beslutningene blir tatt. I 2006-2010, da jeg var leder i Åpen kirkegruppe, banket vi på kirkedørene for å fortelle historiene våre og vi var avhengig av å bli lyttet til. I dag er det flere av oss som har blitt folkevalgte i kirken og vi har fått definisjonsmakten selv.

Så er det helt riktig at det er alle dem som har båret kostnadene for overgrepene kirken har gjort, som også må legge premissene for hvordan et oppgjør kan og bør skjer. Dette må biskopene, kirkerådet, bispedømmerådene og vi i Åpen folkekirke legge vekt på når slike prosesser planlegges.

Et nytt skritt på veien

Jeg tror biskopene har en viktig rolle i et arbeid med å bygge broer og å anerkjenne og omfavne alle skeive i Den norske kirke, ansatte som medlemmer. Det var tross alt biskopene som i 1954 slo fast at homofile utgjør en trussel av verdensdimensjoner, og har båret sten til byrden til LHBT+ i tiår etter tiår. Det må de ta et oppgjør med, og på vegne av tidligere biskopene bør de gjøre bot. Jeg er glad for at preses Olav Fykse Tveit og de andre biskopene er så tydelige og er villige til å handle.

En gudstjeneste i forsoningens og oppgjørets tegn vil ikke være en avslutning på arbeidet som er startet, men et nytt og viktig skritt på veien. For denne prosessen vil ta den tiden den tar, og veien kan godt være ganske kronglete. For er det én ting vi ikke kan risikere, er det å havne i en situasjon der noen føler at de blir avkrevd en tilgivelse. Når urett skal gjøres rett, kan vi ikke følge en ferdig oppskrift. Det er mennesker og menneskers liv, deres kall, tro, håp og kjærlighet det er snakk om.

Åpen folkekirke har i valgprogrammet vårt for kommende periode vedtatt at vi vil jobbe for en kirke som tar et oppgjør med diskrimineringen og forskjellsbehandlingen av LHBT+. Så vi lover å gjøre det vi kan for at oppgjøret skal bli så troverdig som mulig.