Ikke bare spør om noe er galt

Nylig var det frist for tros- og livssynssamfunnenes for å søke tilskudd, og i år må alle fylle ut en utvidet rapport med utfyllende informasjon om virksomheten. Dette er positivt, så både åpenhet og kunnskap om trossamfunnene kan styrkes.

Den norske ordningen bygger på prinsippet om likebehandling av trossamfunn. De fleste er enige om at å fordele tilskudd tilsvarende beløpet som det offentlige bruker på Den norske kirke, er en rettferdig måte å sikre likebehandling på.

Unyansert rapportering

Etter at den nye tros- og livssynsloven trådte i kraft 1. januar i år, skal trossamfunnene levere utvidet rapportering til Statsforvalteren, på likestilling, forskjellsbehandling og segregerte aktiviteter.

I første omgang er denne rapporteringen en kartlegging, for å sikre at ingen bryter norsk lov. Dette er et godt tiltak, for å beskytte de som lider overlast på ene eller andre måten.

Og det er i og for seg en fin måte å utveksle informasjon fra trossamfunn til det offentlige, men den viser likevel ikke hele bildet av hvem trossamfunnene er. Det er ikke lett å bli kjent med et trossamfunn bare ved å lese tekniske rapporter levert via IT-systemer.

Rapportering av marginale forhold kan også fort skape misforståelser og mistenksomhet, og det får ikke fram et helhetsinntrykk av hva trossamfunnenes samlede virksomhet består i.

Politikerne tar sjelden kontakt

I mine snart ti år som styremedlem i BCC, er det ytterst sjelden jeg har opplevd at politikere har tatt kontakt for å bli kjent med oss.

Vi forteller gjerne, og vi rapporterer gjerne på alt vi driver med. Men jeg savner at de som ønsker å bli valgt av folket, og som vil styre landet, faktisk viser større interesse for å høre mer om det positive, frivillige arbeidet som utføres på mange ulike områder i det kristne landskapet. Så kom gjerne på besøk til oss i tillegg.

Siden det er valgår, tenker jeg det er klokt av alle kristne å legge merke til hvem som verdsetter trossamfunnenes integritet i tros- og lærespørsmål, og hvilke partier som egentlig bryr seg om å bli kjent med de ulike kristne trossamfunnene.

Det er flere politikere som uttaler seg skarpt når det har vært oppslag i media eller når det har vært vist omstridte dokumentarer der religion er tema. Men hvem av disse har vist interesse for å sette seg inn i hvem medlemmene i trossamfunnene er, hva de jobber med og hva de står for?

Vil oppfordre til frimodighet

Et viktig perspektiv når vi snakker om kontroll og tilsyn, handler om at trossamfunnene er frivillige organisasjoner som drives av uegennyttige mennesker med stort engasjement.

I mitt eget tilfelle, så har organisasjonen vår i mer enn 100 år blitt drevet nesten utelukkende av frivillige. Her er nestekjærligheten og ønsket om å gjøre noe for andre helt sentralt. Det er frivilligheten som er bærekraften i vår virksomhet, selv om vi det siste tiåret har fått behov for å organisere oss med egne ansatte. Denne utviklingen har vi felles med den øvrige frivilligheten i landet vårt.

Menighetene er en samfunnskapende kraft, og kristne har til alle tider vært arbeidsomme, engasjerte og nyskapende mennesker. Vi driver ikke menighet for å få tilskudd fra staten, men fordi vi vet at det kristne budskapet forandrer livet til det bedre.

Jeg oppfordrer derfor kristne til å være frimodige og åpne om det de står for, og det de tror på. Trossamfunnene har en viktig og verdifull rolle, da mange gjør et utstrakt arbeid for eksempel for å skape rusfrie miljøer for ungdom, lage positivt TV-innhold for barn, og drive sosialt entreprenørskap.

Bli kjent med oss!

Og så oppfordrer jeg politikere til å bli kjent med alle deler av det livssynsåpne Norge. Sett dere inn i hva dette betyr for enkeltmennesker, for familier og for samfunnet. Ikke bare spør oss om vi gjør noe galt, spør oss også om alt det viktige og gode arbeidet vi driver med.

Vi bør alle jobbe for gjensidig åpenhet, tillit og respekt, da vi har felles interesse i å bygge landet til et godt sted å være for alle.