I år trenger vi en faste mer enn noen gang

Jula varer ikke til påske, «for der imellom kommer faste». I 40 dager skal den kristne kirke holde faste. fram til påskenatt. Hva er egentlig faste i kristendommen? spurte ungdommene i min familie her om dagen. Fra sine muslimske venner er de vant til begrepet faste, og i år sammenfaller den kristne fasten med deler av ramadan. I flere uker har kristne og muslimer fastetid samtidig. På nytt spør de, hva med fasten i vår tradisjon?

Ny trend og gammel tradisjon

Søker vi på ordet faste på nettet, er det ikke den religiøse fasten som dukker opp først, men en ny helsetrend om å faste større eller mindre deler av dagen, avhengig av alder. Den helsemotiverte fasten lover bedre fordøyelse og et slankere ytre, en vidunderkur for dvaske vinterkropper.

Begrepet faste har altså fått en ny aktualitet, men tradisjonen for å holde faste i Norge er gammel. I Gulatingslovens kristendomsbolk framholdes strenge regler for faste. Hvis en ble oppdaget i å spise kjøtt måtte en bøte med tre merker smør til biskopen! Hvis en ikke hadde annet enn kjøtt skulle en gå til tre av sine granner å by matskifte. Men hvis dette var uten hell, skulle en spise sitt kjøtt for å berge livet. Selv om reglene var strenge, var de altså ikke uten menneskelig hensyn. I Magnus Lagabøters lov er dette et enda mer framtredende trekk, der den staker ut en ny kurs for det humane Norge.

Vende blikket utover

En av de sentrale tekstene om faste i Den norske kirke, deles med det jødiske folket. I Jesajaboken fra 700 år før Kristus, spørres det retorisk om den rette faste er å plage seg selv, bøye hodet som et siv og legge seg i sekk og aske. Nei, er svaret. Faste handler om noe ganske annet enn selvplaging. Faste er å «løse urettferdige lenker, sette de undertrykte fri og dele sitt brød med dem som sulter, og kle dem som er nakne».

Den kristne fasten er først og fremst relasjonell. Faste er ikke å ha fokus på seg selv, men å se selv seg i et større fellesskap. Faste er en tid for å vende blikket utover og se med større oppmerksomhet på hvem som trenger min barmhjertige handling, min omtanke.

Nøden er himmelropende stor mange steder i verden. Jeg tror mange av oss ikke orker å ta det innover oss. Bilder og reportasjer kommer til oss overalt, fra Gaza, fra Ukraina. Kanskje er det en tendens til at jo mer utfordrende verdenssituasjonen er, jo mer behagelig er det å trekke seg tilbake i ulike forsøk på å utvikle og forbedre seg selv, enten mentalt eller kroppslig. Derfor er det kanskje i år vi trenger en faste mer enn noen gang. Som pirker borti vår tilbøyelighet til å ha nok med oss selv. Verden trenger det.

Fellesskap

Fellesskap er et viktig trekk ved fasten i muslimsk tradisjon, å møtes til måltid ved solnedgang. Det er en skikk til etterfølgelse. Kanskje jeg vil dekke vårt bord i fasten med ekstra omhu i år, i takknemlighet for det vi kan spise. Ikke med fokus på hva vi ikke kan spise, men at vi kan spise. Med et blikk for at vårt fellesskap ikke slutter ved bordenden, men strekker seg videre ut til vår nødlidende verden.