Hvorfor har du forlatt meg?

Langfredag som lever opp til navnet sitt. For det er en dag man gjerne forbinder med enn viss varighet, og kanskje sågar med tid som står stille. Til og med i min passe sekulariserte familie var det en allment anerkjent sannhet at på langfredag skulle man holde seg i ro og ikke gå på besøk eller drive med særlig grad av moro og lek.

Og også vi følte at vi måtte lide til en viss grad, ved for eksempel å se Franco Zeffirelis miniserie Jesus fra Nasaret (1977), som ikke bare fulgte Jesus fra fødsel til død, men som på grafisk og detaljert vis skildret hele lidelsen han måtte gjennomgå den langfredagen for over to tusen år siden. Og jeg husker at jeg gråt og fortvilte over at menneskene hadde drept Gud, og det kjentes heller ikke som om åpenbaringen om at han stod opp fra de døde tredje dag gjorde opp for menneskenes grufulle synder. Det som satt igjen var heller den grufulle rekken av hendelser og handlinger på langfredag. Feigheten til Pontius Pilatus, mengdens krav om frifinnelse av Barabbas, Peters svik, torturen og ydmykelsene, den umenneskelig tunge vandringen opp til Golgata og, til slutt, henrettelsen i form av korsfestelse.

Ikke en gang en tilstand, bare tid

Franco Zeffireli er ikke den eneste som har latt seg inspirere av denne grufulle dagen. Både kunstnere, filosofer og teologer har reflektert rundt og prøvd å uttrykke noe av det som preger denne dagen. Det er tre eksempler jeg gjerne vil nevne, som alle har vært betydningsfulle for meg og mitt liv. Det første en tekst av den franske filosofen Jean-Luc Nancy, som på engelsk har tittelen «Abandoned Being» (1993), hvor han tar utgangspunkt i at menneskets grunntilstand er å være forlatt. Ifølge Nancy er dette en innsikt vi både finner i de greske tragediene og i Bibelen, hvor eksil er et grunntema. Både Ødipus og Moses er videre forlatt allerede ved fødselen. Den tredje skikkelsen Nancy snakker om, er Kristus, og særlig øyeblikket når han roper ut de første ordene i Salme 22 – Elí, Elí, lemá sabaktáni! I «Abandoned Being» legger Nancy til linjene Thee mou, Thee mou, inia ti me enkatelipès; / Deus meus, Deus meus, ut quid dereliquisti me? Frasen dereliquisti me innebærer total fravikelse. Denne typen tilstand innebærer at man ikke venter på at noen skal komme tilbake eller på at noe skal gå over. Denne typen tilstand er ikke en gang en tilstand. Den er bare tid. Tid som aldri oppheves.

Dette, sier Nancy, er den menneskelige tilstand, og det er derfor slik at det først er i øyeblikket når Kristus roper ut disse ordene at han fullt og helt erkjenner hva det vil si å være menneske. Mennesket er forlatt til seg selv. Det er ikke en del av et felleskap med Gud. Slik har det vært siden Adam og Eva blir sendt i eksil fra Edens hage, og slik er det også når Kristus lar seg henge på korset en fredag for over to tusen år siden.

Verden står med ryggen til

Men slik er det ikke nå lenger. Dette er temaet i de to andre eksemplene, som er Edvard Munchs maleri Golgata (1900) og Alice Oswalds mytiske dikt «Field» (2005). I det første presenteres vi med en menneskemengde som står vendt mot oss, mens den korsfestede Kristus rager over dem i bakgrunnen, også han med ansiktet mot tilskueren. Munch malte dette bildet mens han var innlagt på et sanatorium i København og vi kan se at han har lagt inn sitt eget ansikt som den korsfestede. Det finnes flere ulike tolkninger av maleriet, men den som står sterkest hos meg er inntrykket av at Munch nok en gang velger å uttrykke den ekstreme formen for ensomhet som mennesket kan kjenne på, som også er uttrykt i for eksempel Skrik. Den lidende figuren på korset opplever at verden står vendt med ryggen til fordi de er opphengt i sine egne liv og sine egne små og store problemer, og at ingen makter å se hans lidelse. Samtidig er det en sky i den øvre delen av bildet, som har form som en hånd, og som signaliserer at han likevel blir sett, på samme måte som Jesus så røveren som vendte seg mot ham like før dødsøyeblikket og ba om at han måtte huskes når Kristus satt ved sin fars side.

Verden holder pusten, mellom premiss og konklusjon

En lignende innsikt finner vi i diktet «Field» (2005), som begynner nettopp på langfredag på et digert jorde som ligger i mørke. Her befinner vi oss i et landskap som både er materielt, temporalt og mytisk, i den forstand at den som snakker faktisk står på et jorde, midt om natten og dermed er fysisk og mentalt tilstede på et gitt tidspunkt. Samtidig er det også altså et mytisk rom, fordi det tross alt er snakk om den aller mørkeste delen av påsken, mens frelseren fremdeles er død. I diktet er det som om verden holder pusten der den ligger klemt mellom premiss og konklusjon. Og Oswald beskriver øyeblikket nesten som en fødsel. Jorden preges av et vått mørke og jobber med å presse og fylle det, mens den jobber seg sakte mot midnattsøyeblikket. Gjennom hele dette arbeidet er det ingen lyd å høre, ei heller noen bevegelse å se. Før det hele er over, og verden nok en gang åpner seg og subjektet kan se gress, blomster, strømkabler. Alt finnes. Alt er der. Verden er født på ny.

¢Vi vet nemlig hva langfredag peker mot. Det peker mot frelse. Mot gjenfødelse. Mot omsorg og et hellig felleskap som skal vare inn i evigheten. Likevel er det som om vi holder pusten hver eneste gang. Jeg ble selv født på Langfredag. Noen ganger tenker jeg at det har kommet til å prege meg som menneske. Jeg føler meg ofte alene. Jeg føler meg ofte forlatt. Og jeg holder ofte pusten. Men jeg opplever også at langfredag innfrir. Hver eneste gang løfter mørket seg og jeg kan se gress, blomster og strømkabler.