Hva skal vi gjøre med dem ingen vil ha?

Det eneste som er sikkert, er at de kommer tilbake. De som ingen vil ha. De kommer tilbake, fordi de ikke passer noen steder.

De sendes som pakker rundt i behandlingssystemene. De fyller opp stoler på legevakta, på fastlegekontoret og i akuttmottakene hver eneste dag; forkomne, fortvilte, ofte forvirrede mennesker, drassende på en bagasje tung av håpløshet.

Velferdssamfunnet har lite, ofte ingenting å tilby. For «alle» instanser kan med en viss ryggdekning si at «denne pasienten passer ikke hos oss». Faglige og ressursmessige argumenter anføres for avgjørelsene, men handler det også noen ganger om manglende vilje?

Barmhjertigheten drøyer

Det er lignelsen om Den barmhjertige samaritan i en moderne versjon, bortsett fra den lille detaljen at den barmhjertige drøyer med å komme på banen. Som kirke og diakonale institusjoner prøver vi nok, men er ikke alltid noe forbilde i den moderne fortellingen heller.

Jeg kan kjenne den synkende følelsen i magen når jeg blir tilkalt for n’te gang til en av disse pasientene. Håpløsheten de sleper på, smitter. Den setter seg fysisk i kroppen og trigger lysten til å gå forbi. Kanskje var det sånn med han som lå i grøfta i lignelsen også, tenker jeg. Kanskje var heller ikke han noen sjarmbombe. Kanskje samarbeidet han dårlig og ble opplevd selvdestruktiv i herberget.

Det gjør jo i tilfelle bare samaritanen til en enda større helt, og bør uroe oss desto mer. For bør ikke diakonien i særlig grad bidra til å gi et tilbud til de ingen vil ha? De finnes i alle aldere – unge, voksne og eldre. Problemstillingene er ofte sammensatte fysiske, psykiske og rusrelaterte tilstander. De faller igjennom i et helsevesen som er spisset inn på det diagnosespesifikke og i liten grad evner å møte det hele menneske.

Forbildet

Ylva Eggehorn skriver vakkert om hvordan Jesus møtte mennesker i salmen «Innan gryningen». Hun skriver frem han som hele tiden søkte lengre ned: «Du tar på syke kropper, hater urett (…) du følger oss dit ingen annen når.» Jeg tenker på dette Kristusbildet. Tenker at det er fra ham vi har vårt ideal og oppdrag, ja egentlig vår eneste berettigelse når det kommer til å kalle oss en diakonal institusjon.

Nå skal det sies, til eget og andres forsvar: Jesus hadde den fordelen at han ofte kunne gjøre noe med de håpløse situasjonene. Jeg tror nemlig ikke det er lidelsen vi finner utålelig når vi går utenom, men hjelpeløsheten. Kan man komme med en løsning, slik Jesus gjorde, blir man jo fort helten i fortellingen.

Rundt meg på sykehuset finnes dedikerte fagpersoner som ingenting heller vil enn å hjelpe. Det er bare det, at når vi har gjort vårt, mangler det egnede steder å hjelpe disse pasientene videre. Særlig er langtidstilbud en mangelvare. Skal vi slå oss til ro med at det er noen som rett og slett er for vanskelige å hjelpe til et verdig liv?

Eller skal vi samle oss, vi med synkende magefølelser som ser utfordringen på daglig basis? Jeg tenker vi skal reise oss og bruke stemmen vår, at vi skal dyrke uroen og holde fast på troen på at det må være mulig, i et av verdens rikeste land, å finne løsninger som er bedre enn dette.

Diakoni under radaren

Jeg er fristet til å sende en utfordring til mitt eget arbeidssted, Diakonhjemmet, som etter hvert er blitt en stor familie: Sykehus, skole, apotek og omsorgstjenester som sykehjem og hjemmetjenester. Nå bygges det på tunet. Flotte bygg som i neste omgang skal driftes på midler andre steder fra. Offentlige midler.

Akkurat slik det er med sykehuset også. Vi får våre tilmålte midler for å svare på et konkret oppdrag. Så er det da til syvende og sist politisk styrt hvor mye vi kan gjøre for pasientene, eller hvilke beboere som kan flytte inn i våre nye lokaler. Hvis kallet til diakoni ber oss gå en ekstra mil med noen, eller gi tjenester til en papirløs, må vi gjøre det i hemmelighet, så ikke driftstilskuddet blir avkortet ved neste korsvei.

Hvordan ser djerv diakoni ut da? Uten å ha noe svar på det, vil jeg likevel adressere det. Hjertet mitt blør for disse menneskene som hjelpeapparatet kommer til kort i forhold til.

Det eneste vi kan være sikre på, er at disse menneskene vil fortsette å komme. Hva betyr det i denne sammenheng at diakonien kaller oss til handling – til å gå dit andre ikke vil gå, til å være med dem ingen andre vil være med?

Ylva Eggehorn skriver om svarttrosten som synger mens det fortsatt er mørkt. Hva synger den om? Hva minner den oss om å gjøre når det blir lyst? Plassen er stadig ledig dersom noen vil bli helt i en moderne versjon av Den barmhjertige samaritan.