Hjelp er bedre enn straff

I Vårt Land 23. februar blir spørsmålet om domstolene kan fortsette å straffe tungt rusavhengige for bruk av narkotika tatt opp. Bakgrunnen er at det ved behandlingen av rusreformen var enighet på Stortinget om at straff ikke er hensiktsmessig overfor disse menneskene.

Professor Jon Petter Rui har skrevet en viktig artikkel i Lov og Rett, der han konkluderer med at det er i strid med Grunnloven å straffe tungt rusavhengige. Rui fremholder at kravet til menneskeverd gjør at man ikke kan straffe disse menneskene ut fra et prinsipp om likhet for loven overfor dem som ikke er tungt rusavhengige. Rui omtaler konkret legemiddellovens regler.

Det samme prinsippet må, etter mitt syn, klart gjelde der en tungt rusavhengig befatter seg med så mye narkotika til egen bruk at forholdet rammes av straffeloven § 231 – det er meget praktisk i disse sakene.

Når er man avhengig «nok»?

I debatten om rusreformen og Grunnloven har det vært tre innfallsvinkler: Noen har fremholdt at likhetsprinsippet i Grunnloven § 98 hindrer en slik differensiering. Andre – blant annet jeg – har problematisert kravet til klar lovhjemmel for straff (Grunnloven § 96).

Når er en bruker av rusmidler avhengig «nok» til å slippe straff? Hvordan skal brukeren kunne vite om han eller hun begår en straffbar handling, eller ei? Det har en side til menneskeverdet at et menneske kan beregne konsekvensen av sine handlinger.

Som Vårt Land gjengir i artikkelen 23. februar, uttalte jeg meg om dette spørsmålet til Vårt Land 16. mars i fjor, altså før Stortinget hadde behandlet rusreformen. Jeg uttalte da at det var krevende å lage en regel som lot straffbarheten avhenge av hvor avhengig rusbrukeren er.

For ordens skyld nevner jeg at jeg etter hvert kom til at jeg er enig i forslaget om rusreform slik det ble forelagt Stortinget. Min hovedbegrunnelse er at hjelp er bedre enn straff – også for den som ikke er tungt rusavhengig. Men slik Vårt Land nå refererer intervjuet med meg fra i fjor vår, kan leseren oppfatte det som om mitt syn er at det er bedre å straffe også tungt rusavhengige, for å unngå problemer med klarhetskravet i Grunnloven § 96. Slik er det ikke.

En prinsipiell forskjell

Professor Ruis innfallsvinkel er interessant og nytenkende. Mye kan tale for at han har rett i at det vil stride mot Grunnloven å straffe mennesker som er tungt rusavhengige for bruk av narkotika.

Jeg skal villig innrømme at jeg ikke så dette spørsmålet da jeg uttalte meg til Vårt Land i fjor vår. Da hadde man jo heller ikke noen stortingsdebatt å vurdere. Men jeg mener altså ikke at man skal fortsette å straffe de tungt rusavhengige for å behandle dem likt med andre, eller for å ha en klar hjemmel for straff.

Jeg tror likevel det er å ta for lett på klarhetskravet om man mener det er praktisk mulig å skille mellom dem som er «ganske avhengige» og dem som er så avhengige at deres narkotikabruk ikke er straffbar. Det er en prinsipiell forskjell på å la avhengighet være en formildende omstendighet og å la avhengigheten være straffriende.

En regel som bare gir fritak for straff for de tungt rusavhengige, vil ramme en rekke mennesker som har betydelige rusproblemer – og kanskje selv mener de er avhengige «nok».

En human ordning

En ordning der de «tungt rusavhengige» slipper straff, er human og rettferdig – og best i samsvar med Grunnlovens grunnleggende krav til respekt for menneskeverdet. Men utfordringene med Grunnlovens klarhetskrav løses best ved at man unngår straffebestemmelser som bygger på et menneskes grad av avhengighet av rusmidler.

Etter mitt syn er professor Ruis artikkel også et argument for å gjennomføre rusreformen – av hensyn til Grunnloven og menneskeverdet.