«Heldigvis står ikke langfredag alene»

Etter å ha gått bibelskole i England, dro jeg som nittenåring på backpacking i Israel og Palestina. Første stopp var Jerusalem. Vi gikk på bymuren i strålende solskinn, prutet på t-skjorter i travle basargater og spiste is på Ben Yehuda-gaten. Så kom fredag 1.april. Da vi våknet, hadde det vært væromslag. Tunge skyer lå over byen, og et lett yr gjorde gatene våte. Det var som om det hvilte et taust mørke over byen, et mørke som minnet oss om at det faktisk var langfredag.

Sammen med en amerikansk venninne besøkte jeg en jødisk-messiansk menighet. Den lå i Gamlebyen, like innenfor Jaffa-porten. På gudstjenesten fikk vi høre lidelsesfortellingen. Musikken var neddempet, og stemningen preget av alvor. Etter gudstjenesten gikk vi ut, og i stillhet vandret vi gjennom gatene i Gamlebyen. Det var da det slo meg: Det var her det skjedde. Det var på disse steinene Jesus gikk. Det var her han bar korset. Det var ved disse murene han døde og ble gravlagt. Det var som om alt rundt meg var med på å forankre påskens drama i tiden, nå også i min tid og i mitt liv.

Langfredag 1994 endret min tilnærming til påskefortellingen. Kanskje hadde en slik endring inntruffet etter hvert uansett, for påskens bibeltekster inviterer til innlevelse. Det er som om påskedramaets intensitet byr oss komme nærmere, slik at vi kan lukte, føle, lytte og sanse det som skjer.

Mange metoder for å møte teksten

Å møte bibeltekstene med sansene er en velkjent praksis, særlig innenfor retreatbevegelsen. Jesus-meditasjon, kalles det. Først leses en fortelling fra Det nye testamentet nøye. Kanskje gjentas den. Så legges Bibelen bort, og med lukkede øyne oppfordres leseren til å bruke fantasien. I boken «I stillhet og glede» presenteres Jesus-meditasjonen slik: «Gå liksom rett inn i det som skjer. Still deg for eksempel ved siden av Jesus i tankene. Se på ham. Lytt til ham, gjerne ved at du tenker eller uttaler hans ord inne i deg.» Meditasjonen utfordrer til å lete etter fortellingen som ligger bakenfor det som står skrevet. Det handler om å lete etter det som fargelegger historien og åpner tekstene slik at vi kan se mer av Jesus.

En annen metode for kreativ bibellesning, er det som kalles Bibliodrama. Metoden oppstod ved en tilfeldighet på 80-tallet, da Peter Pitzele ble utfordret til å undervise på det jødiske teologiske fakultetet i New York. Pitzele, som hadde en doktorgrad i litteratur, var på den tiden ansatt på et psykiatrisk sykehus hvor de benyttet psykodrama i behandlingen. Siden han ikke hadde tid til å forberede undervisningen, måtte han ty til kjente metoder. Han gav studentene en tekst fra den hebraiske bibelen, og så utfordret han dem til å gå inn i ulike karakterer i teksten for slik å gi dem en stemme og et ansikt. Dette ble begynnelsen på det som skulle bli bibellesningsmetoden Bibliodrama. Det handler om å finne vindu inn i teksten, sier Pitzele, samtidig som vi lar teksten bli et speil for våre liv.

Det som overrasket Pitzele mest, var imidlertid studenten som kom frem til ham etter undervisningen. Han takket nemlig Pitzele for å ta i bruk gamle, jødiske tekstfortolkningstradisjoner i undervisningen. Pitzele forstod ikke hva han mente. Da fortalte studenten ham om midrasj, en rabbinsk teksttolkning som søker å finne den dypere meningen bak bibeltekstene. Roten av ordet midrasj betyr å utforske eller undersøke, og tradisjonen har fulgt jødisk tekstfortolkning gjennom hele historien, først som muntlig fortolkning, senere nedfelt i skrift.

Langfredag tar mest oppmerksomhet

Å møte bibeltekstene med våre egne sanser er en lang og levende tradisjon, og i møte med påskens dramatiske fortellinger er mulighetene mange. Dagene er så tettpakket. For meg er det likevel fortsatt langfredag som tar mest oppmerksomhet. Det er en krevende dag, og det kan være vanskelig å gå inn i den. Den strekker seg helt fra skjærtorsdag kveld. Da Jesus og disiplene spiste påskemåltidet sammen og Jesus vasket føttene deres før de delte brød og vin. Så gikk de ut i natten, forbi tempelplassen og inn i den gamle, nedlagte olivenlunden på andre siden. De disiplene som fikk bli med helt inn, ble vitner til Jesu dødsangst.

Natten som følger, er lang og innholdsmettet. Jesus arresteres. Soldatene fører ham til øverstepresten, Kaifas sender ham til Pilatus, Pilatus til Herodes Antipas. Herodes får ikke noe ut av ham, og sender ham tilbake til Pilatus. Pilatus forsøker å kjøpe seg fri ved å ta i bruk en gammel, jødisk skikk som sa at en valgfri fange kunne settes fri i påskehøytiden. Pilatus setter Jesus opp mot bøllen Barrabas. Folket velger å sette Barrabas fri, og Pilatus vasker hendene sine.

Rundt klokken 11 om formiddagen, får Jesus korsets tverrbjelke lagt på skuldrene. Han må gå gjennom byen mot Golgata. Veien han går har siden fått tilnavnet lidelsens vei, Via Dolorosa. Rundt en time senere, legges tverrbjelken på bakken. Jesus festes til bjelken ved hjelp av nagler som går gjennom håndleddene og føttene. Bjelken heises så opp og festes til den vertikale bjelken som allerede står på retterstedet.

Rundt klokken 15, etter å ha samtalt med de to som er korsfestet sammen med ham, roper Jesus: Elí, elí, lemá sabaktáni? «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Så legger han til: «Det er fullbrakt!» Før han ånder ut. Under korset står Maria. Om ettermiddagen sjekker soldatene at de korsfestede er døde, før kroppene blir tatt ned. Jesu kropp blir tatt hånd om av Josef fra Arimatea og Nikodemus. De steller ham raskt og legger ham i en grav. Så begynner sabbaten.

Langfredag står ikke alene

Det koster å gå inn i langfredagstekstene. De er så rå. Det handler om angst og lidelse, ensomhet og svik, anger, skam og uro. Kanskje er det ekstra krevende fordi disse tekstene tvinger oss til å møte de mørke sidene i våre egne liv.

Heldigvis står ikke langfredag alene. Langfredag åpner nemlig rommet for påskedag. Og påskedag kan vi stille oss ved siden av Maria, ute i hagen. Og med føtter som er kalde av morgendugg og øyne som svir av søvnmangel, kan vi høre det vi tror er gartneren si navnet vårt, slik Jesus sa: «Maria!» Og når vi ser det er Jesus, kan vi løpe av gårde - redde, men jublende glade mens vi synger med Grundtvig i salmen «Hill deg, frelser og forsoner»: Du som har deg selv meg givet, la i deg meg elske livet, så for deg kun hjertet banker, så kun du i mine tanker er den dype sammenheng.