Hauges revolusjonære testamente

Før noen er kommet i gang med å jubilere, advarer teologer mot å dyrke myter omkring Hauge.

Kirkehistorikerne Oftestad og Norseth peker på at Hauge må studeres ut fra historisk bakgrunn, kontekst og ettervirkninger. De hevder at Hauge fant seg til rette innenfor de statskirkelige strukturene. Bakgrunn og kontekst er selvsagt viktig, men hva så når historikere fra Halvdan Koht til Kåre Lunden tolker Hauge som revolusjonær og på sikt anarkist

Dette sto i Hauges testamente

I det perspektivet kan vi lese Hauges testamente. Da han skrev testamentet, var det gått sju år siden han slapp ut av fengselet. Etter det levde han et tilbaketrukket liv, og det er vanlig å si at han var blitt mild og medgjørlig.

Testamentet har to hovedsaker. Det gir råd om hvordan vennene skal forholde seg til hverandre, og om hvordan de skal forholde seg som borgere til statens religion. De måtte nemlig forholde seg til den. Det var ikke noe «utenfor» statsreligionen. Kvekerne prøvde det, og fikk svi for det.

I testamentet oppgraderte Hauge vennesamfunnet til en selvbevisst forsamling av troende. Statens offentlige religion blei redusert til en geistlig innretning som forvalta det som hørte med til god orden. Hauges venner fikk nå høre at de burde delta i religiøse og borgerlige plikter som prestene var satt til å forvalte; dåp og nattverd, vielse og jordpåkastelse.

I testamentet uttalte Hauge seg med usvekka styrke og med revolusjonær autoritet: Alle gode råd ble gitt «i Gud Faders, Guds sønn og Gud den Helligånds navn». Hauge så på forholdet mellom seg og vennene som forholdet mellom profetene Elia og Elisja: Hauge ville at den åndsdimensjonen han representerte, skulle være over vennene. Og den eneste organiseringa han anbefalte, handla om tillitsbasert myndighet.

Bygget opp vern mot avvik

Hauges tanker om myndighet ble samlet i betegnelsen «eldste», en tittel som ikke primært handlet om alder, men om tro, kjærlighet, rettferdighet, samt åndelig erfaring og visdom. Selv når man er omvendt og omvendelsens frukter viser seg, skal man stå under tilsyn. Den som farer vill skulle tales til rette.

Veiledning var viktig med tanke på at vennene var «lesere». Hauges egne skrifter var viktige i oppbyggelsesvirksomheten, men Hauge sørget også for at andre pålitelige predikanters bøker blei utgitt på nytt. Bøker som stemmer overens med Skriften og barnelærdommen, skulle leses med tillit. Andre bøker måtte møtes med forbehold. Bøkene skulle lære sann tro på Jesus Kristus og hans frelsesverk.

Hauge skreiv for å bygge opp et vern mot avvik. Kommende generasjoner måtte øve seg i å prøve predikantene. Det ble ikke skrevet lover for vern om rett lære, slik staten beskyttet sin religion. Tukten besto primært i å tale til rette og undervise om synd. De som levde i åpenbar synd, og ikke ville forbedre seg, måtte få høre at de mistet tillit. Den som lot seg rettlede, skulle bli gjenopptatt i brodersamfunnet.

Hauge var revolusjonær til det siste

Hauges testamente ble ikke skrevet i alderdoms sløvhet, men av en mann som vernet om sitt livsverk så langt eneveldets lover tillot.

Som gode lutheranere skulle leserne respektere statsmakta, men for åndelige formål var vennesamfunnet deres kirke. I forhold til eneveldets geistlige tvangsreligion var Hauge revolusjonær til det siste - og han er verdt å feires.