«Han» eller «hen»? Språket om Gud har stor betydning

Språk er makt er tittelen på en innflytelsesrik bok av psykologen Rolv Mikkel Blakar. Tittelen rant meg i hu da jeg fulgte debatten rundt professor Jorunn Øklands forslag om å bruke det nylig godkjente, kjønnsnøytrale pronomenet «hen» i stedet for «han» i omtalen av Gud.

Hun ga følgende begrunnelse for sitt forslag til Vårt Land (12. juli): «Vi har fått et pronomen som ivaretar det at Gud er hinsides mann og kvinne på en mer presis måte. […] I den feministiske teologien har man ofte ønsket å omtale Gud som ‘hun’. Men dette har blitt oppfattet som ladet og markert kjønnet, mens det har blitt oppfattet som mer nøytralt å omtale Gud som ‘han’. […] Om man omtaler Gud som ‘hen’, vil det oppfattes mer inkluderende».

Blandet mottagelse

Forslaget har fått blandet mottagelse av Øklands fagfeller. Blant reaksjonene jeg har registrert, har – som ventelig var – langt flere kvinnelige teologer stilt seg positivt til forslaget enn deres mannlige kolleger. Jeg kan nevne tre eksempler, hvorav de to første er hentet fra Nettavisen (12. juli).

Avisen intervjuet biskop Kari Veiteberg og sogneprest Einar Gelius, og biskopen ga forslaget sin fulle støtte: «Det er helt på sin plass. Vi har snakket om dette i flere tiår […]. Samtalen om ‘hen’ og Gud handler om å ikke låse Gud fast til et kjønn. Det er ikke alltid at ‘hen’ er det beste alternativet […], (men det er) viktig å gripe konstruktivt fatt i det i vårt norske språk».

Til gjengjeld avviste sogneprest Gelius Øklands forslag kontant: «Dette er tullete. Gud omtales allerede som gutt, mor og far i Bibelen. Det holder. Hun burde heller bekymre seg mer for at oppslutningen om kirken synker, at folk tror mindre og mindre på Gud. Det hjelper ikke på disse temaene å komme med slike uttalelser da».

Mannlige metaforer

Mon det? Er det utenkelig at frafallet av troende kan ha noe med kirkens formidling og fremstilling av Gud å gjøre? Professor Knut Alfsvågs kommentar i Vårt Land (12. juli) styrker mistanken om at det finnes en slik sammenheng ved å blottlegge avstanden mellom teologisk innsikt og forkynnelse, og gjorde dermed betydningen av Øklands utspill desto klarere for meg.

Alfsvåg nøler ikke med å skyte ned forslaget hennes som «symptom på en feilslått teologi», og begrunner det slik: «Det tradisjonelle bibelspråket er konstruert ut fra en erkjennelse om sin egen begrensning, og med forståelse om at de mannlige metaforene nettopp ikke stemmer».

Godt skjult

Virkelig? Dette er jo en grunnleggende innsikt som burde ha satt dype spor i forkynnelsen, men spørsmålet melder seg umiddelbart: Har det hatt noe som helst å si for kvinnens plass i kirken?

Hvis dette er en gjengs oppfatning blant teologer, har de holdt den godt skjult for legfolket, iallfall inntil feministisk teologi kom på banen. Gjennom så å si hele kirkens historie har jo mannen alene vært fremholdt som bilde på Gud, og følgelig tillagt all autoritet. Da jeg i en fjern fortid gikk til undervisning i katolsk lære, fikk jeg innprentet at mannen er kvinnens hode, likesom Kristus er kirkens hode.

Den opphetede debatten om kvinnens underordning som gikk i Vårt Land tidligere i år, ble en tankevekkende påminnelse om at denne forestillingen fortsatt lever i beste velgående blant bokstavtro kristne. I mine øyne avdekket den et stort behov for nytenkning om Gud og kjønnsroller i kirken, som gir ekstra tyngde til Jorunn Øklands og andre feministteologers fremstøt for bruken av hen.

Alt annet enn tullete

For den som vil se og høre, er Øklands forslag alt annet enn tullete og feilslått. Tvert imot er det høyst relevant i en kirke som har vært totalt mannsdominert, og hvor mange kvinnelige prester i nyere tid er blitt motarbeidet av sine mannlige kolleger. Om ‘hen’ kjennes fremmed eller umusikalsk nå, vil det snart gå over. Det er en vanesak som alt for neste generasjon vil bli en selvfølge.

Men allerede i dag kan det tas imot som en symbolsk veiviser i retning av en ny måte å snakke om og oppfatte Gud på, i et språk som med tiden forhåpentlig vil høres vidt og bredt i Den norske kirke.

Prestemangel og medlemsflukt

I min egen kirke står vi ennå fjernt fra dette. Ikke fordi det er mangel på skarpskodde katolske feministteologer eller kvinneaktivister, men fordi spørsmålet om kvinnelige prester offisielt har vært ikke-tema siden 1994, da pave Johannes Paul II erklærte det for «definitiv lære» at kvinner ikke kan ordineres, og for sikkerhets skyld nedla forbud mot videre diskusjon av temaet. Det er blitt stående under Frans’ pontifikat, til skade for en kirke som også lider under akutt prestemangel og medlemsflukt.

Man kan innvende at det siste har andre årsaker, men det er blitt påpekt at de utilgivelige overgrepsforbrytelsene neppe hadde fått pågå så uhindret om kvinner hadde hatt en hånd med på rattet. Nå kommer det endelig nye signaler fra Vatikanet, hvor paven nylig har innsatt kvinner i maktposisjoner som alltid har vært forbeholdt menn. Det gir håp om større endringer i fremtiden.

Men for oss som ikke kan forvente å oppleve dem, blir nybrottsarbeidet som pågår i Den norske kirke særlig løfterikt. I mine øyne kan med andre ord betydningen av det nye språket om Gud som de kvinnelige prestene i DNK er i ferd med å utmeisle, knapt overvurderes.