Guds store risikoprosjekt

Det er hjerteskjærende å se nyhetsbildene fra Ukraina. Jeg personlig må avgrense tittingen, for ikke å bli dårlig. Det samme spørsmålet som jeg har blitt stilt så mange ganger tidligere, melder seg: «Hvorfor mister jeg ikke troen på Gud, når jeg ser det ‘helvetet’ som råder i Ukraina? Er det ikke for mye ondt i verden til at det kan finnes et godt guddommelig vesen?»

Historien om Astrid

Én spesiell fortelling har grepet meg:

I sykehussengen ligger Astrid. Hun er bare ni år, døende av kreft. I en av sine siste samtaler med moren, ser hun opp på henne og spør: «Kommer jeg til å se deg igjen, mamma?» Moren svelger og samler seg: «Ja, Astrid. Vi møtes igjen i himmelen, og der må du vente på meg». «Er Gud der?», undrer Astrid. «Det tror jeg», svarer moren. «Det er bra, for han er jo rettferdig. Det som har hendt meg er jo så urettferdig. Han kommer sikkert til å gjøre alt rettferdig», sier Astrid, før det blir stille.

Minuttene går. Astrid har et lite smil om munnen, før det er akkurat som om noe trist går opp for henne. Hun utbryter: «Mamma, tenk om Gud ikke er der da! Tenk om himmelen ikke finnes. Da vil jeg jo aldri se deg igjen, og da vil alt det urettferdige bare forbli urettferdig».

Det ondes problem

Dette rører ved noe dypt, som er skremmende sant: Utsiktene i en slik situasjon, uten Gud, er fullstendig håpløse. For om man mister Gud i elendigheten og det vonde, mister man ikke da den eneste mulige løsningen på det ondes problem?

Fredsprisvinner Desmond Tutu stilte derfor det innledende spørsmålet tilbake igjen med en annen vri: «Hvordan kan mennesker makte å leve i en verden med så mye vondt uten å tro på Gud?» Paradokset er tydelig: Det ondes problem er sannsynligvis den beste innvendingen mot Guds eksistens, men løsningen på problemet kan ikke finnes noe annet sted enn nettopp hos Gud. Mister man Gud, mister man løsningen. Finner man Gud, ligger løsningen foran: vi er ikke lovet en rettferdig verden, men en rettferdig Gud, som har reist Jesus opp av graven og som en dag vil gjøre ende på døden og mørket, og la livet og lyset stå seirende!

Derfor ser man, som sosiolog Torborg A. Leenderts fremlegger, at: «Mennesker som lever under harde livsvilkår regner langt oftere med Gud som et lys i mørke – fremfor den som skulle forhindret mørket i å ramme». Den som står midt oppi noe vondt, beholder gjerne troen og blir styrket i den, mens det er vi på avstand som sterkest kjenner tvilen komme.

Disse tvilstankene har i alle fall gjort én ting klart for meg: Ikke alt som skjer er Guds vilje. Da Lasarus døde, som var Jesu venn, gråt han over dødens makt i verden. Ved flere andre anledninger gråt Jesus over elendighet som møtte ham. Jeg tror han er det perfekte bildet på Gud, og derfor at Gud i dag gråter over mye av det som skjer i verden.

Guds risikoprosjekt

Hva så med Guds allmakt? Gud har gitt menneskene frihet, og dermed for en bestemt tid begrenset sin allmakt ved å delegere individuell makt til den enkelte og la verden gå sin gang. Dette er et stort risikoprosjekt fra hans side.

En lignende sjanse mente også mine foreldre det var verdt å ta. De fleste mener, som dem, at denne verden er god nok til at man ønsker å gi livets gave videre. Da Gud skapte verden, og ga mennesket fri vilje, råderett og ansvar for jorden, gjorde han det i vissheten om at det er risikabelt både å skape og å elske. Men han visste at uansett hvordan livet og verden behandler oss som enkeltmennesker, så er det noe som kommer etter. Kanskje visste han også hvordan kjærligheten til mennesket kom til å gi ham huller i hendene og koste ham livet på korset – for han er ikke en Gud som hverken står bak eller utenfor lidelsen, men med oss i den.

Så skal vi mennesker kjempe for himmel på jord, og rettferdighet for både liten og stor, men det finnes noen «helvetes-situasjoner» (som med Astrid), der Gud er det eneste vi kan håpe på.