Gjestfrihet er verdens håp

De siste års flyktningstrøm til Europa har gjort et sterkt inntrykk og utfordret oss alle. Mens toget av mennesker har beveget seg fra områdene rundt Middelhavet mot sentrale og nordlige deler av Europa, har vi diskutert hvor mange flyktninger vi kan ta imot. Tallene har svirret, og politikere har kranglet mens de fleste av oss har pendlet mellom protest, usikkerhet og personlig avmakt i forhold til situasjonen. Vi må gjøre mer!

Derfor etterlyser jeg en ny og mer aktiv gjestfrihet hvor det ikke bare er dører som er åpne, men hjertedører som tar imot og gir frihet og rom for fremmede.

Tid for en ny åpenhet

De siste ukers groteske krig i Ukraina med millioner av mennesker i alle aldre på flukt, har fullstendig endret bakteppet for vårt forhold til gjestfriheten. Det er ikke tid for å snakke om lyst eller bekvemmelighet eller valgfrihet. Vårt privilegium som nordiske nasjoner i en lun vik nær Golfstrømmen må ikke forlede oss til å tro at vi har særrettigheter i verden. Vi er alle gjester i verden, som er avhengige av andres godhet og andres hjerterom. Vi er alle flyktninger som lengter etter et hjemsted med tilhørighet og trygghet.

Det er ikke mer lykke vi trenger, men mer mening, mer mot og mer solidaritet. Mot slutten av fastetiden er det tid for å minne om at faste er å feste blikket på andre enn seg selv, slik profeten Jesaja utfordrer oss: «Dette er fasten jeg har valgt: Å løse urettferdige lenker, sette undertrykte fri, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham. Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden» (Jesaja 58).

Det er tid for en ny åpenhet, en ny tillit og en ny gjestfrihet med raus respekt og inkludering. Så la oss slutte å telle antall flyktninger og begynne å ta imot og tro at det er nok til alles behov, men ikke til alles grådighet. Gjestfrihet er verdens håp!

Når Bibelen oppfordrer til «å legge vinn på gjestfrihet» betyr det en aktiv fight i oss mot makelig gjerrighet, mot kyniske fordommer og mot iboende motstand og frykt for fremmede. Vi må åpne opp sjenerøst og ubetinget, men også se til at vi er skikkelig forberedt, at vi planlegger realistisk og tilrettelegger så det blir en forsvarlig og ansvarlig mottagelse som blir preget av verdighet og har mulighet i seg til varighet.

Vi trenger folk som sier ifra

Det var ikke tilfeldig at den norske dikteren Arnulf Øverland i skjebnetider i Europa utfordret oss: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Ingen blir sterke av å være seg selv nok, men vi blir sterke av å elske! Vi blir sterke av å være gjestfrie!

Artisten Anne Grete Preus var på vei til Oslo sentrum søndag 24. juli 2011; to dager etter den lange fredagen med terror på Utøya og i Regjeringskvartalet for å synge på håpsmesse i Domkirken. Ved Slottsparken ble hun oppmerksom på en blomsterlund. Til en av blomstene var det festet et lys, og til lyset var det festet en fyrstikkeske. På kortet sto det: «Hvis lyset slukner, vær snill og tenn det igjen!» Sånt blir det musikk og sanger av, og håp.

Vi trenger oppfordringen som kirke og samfunn, som kvinner og menn som hele tiden trues av langsomt å venne oss til det meste. Vi trenger folk som sier ifra, synger ut og utfordrer oss før vi sløves og sovner, og dermed bidra til at vår kollektive samvittighet holdes våken.

Kirkens utfordring

Kirkens oppgave er å holde fram Jesu lære og dens konsekvenser for tro, liv og holdninger. Det er politikernes oppgave å forvalte disse verdiene og hvordan dette skal skje i lys av aktuelle og krevende situasjoner. Derfor ber vi i våre gudstjenester for alle som har lederansvar i samfunnet. Politiske beslutninger må tas med et varmt hjerte og et klart blikk for det enkelte menneskets verdi og for samfunnet som helhet.

Kirkens egen utfordring vil bli å se til at gjestfrihetens dører åpnes i de ulike lokalsamfunn og menigheter der flyktninger og asylanter etter hvert blir bosatt, og å være en tydelig nok etisk premissleverandør for de som har politisk ansvar.

Millioner av mennesker er på flukt fra krig, utrygghet, overgrep og sult, og på vei til noe de håper kan bli et hjem for seg og sine. De er våre brødre og søstre, og spørsmålet vi alle må stille oss er: «Hvordan tar vi imot mennesker som er på flukt?» Er vi på innsiden av den smerte, sorg og savn som mange av våre nye landsmenn kjemper med? Dette berører vår alles evne til å ta imot og åpne oss for andres fortvilelse.

I dette perspektivet blir menneskers behov kirkens kall. En utfordring vi heller ikke kan slutte å adressere til våre politikere. Det handler nemlig om vår verdighet som nasjon, i en verden der vi dypest sett alle er gjester som lengter etter et dekket bord. Og der vi alle dypest sett er flyktninger som søker etter et hjem.

Guds gjestfrihet

Vår gjestfrihetstenkning har sine røtter i Guds gjestfrihet. Han har en omsorg for alle Han har skapt, og gjør ikke forskjell på folk. Vi utfordres i Bibelen rett og slett til å elske innflytterne slik vi alle er innflyttere på Guds jord: «Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens herre, og samtidig gjøre forskjell på folk!» Det er ikke for ingenting at ordet gjestfrihet på gresk-filoxenia kan oversettes med kjærlighet til fremmede.

Vi er ikke mennesker uten at vi åpner oss for andre. Vår tro er ikke en levende tro hvis vi gjør forskjell på folk og lukker våre øyne for at alle mennesker dypest sett er våre brødre og søstre. Det handler om gjestfrihet som en udiskutabel, etisk verdi. Det handler med andre ord for oss som enkeltpersoner og nasjoner om å ta imot gjester.

Peter sier det kort og svært tydelig: Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage. Derfor er utfordringen å ikke tviholde på godene i lukkede hender, men å åpne seg for andre, slik Jesus også sier: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg». (Mt 25,40)

Gjestfrihet er verdens håp!