Forventning fryder

Det å vente er nesten deilig, det gir spenning og sammenheng, det lenker dagene sammen og gir hele livet farge, skrev forfatteren Ronald Fangen. Han hadde kanskje ikke julen spesielt i tankene, men advent er den ultimate ventetiden.

Forberedelser

Gjennom flere uker har forberedelsene pågått. På jobb avslutter vi prosjekter, rydder pulter og tar kanskje ut de siste feriedagene. På skoler og studiesteder oppsummeres semesteret i prøver og tentamener. Butikker og kjøpesenter har høysesong. Det er tid for handling – bokstavelig talt. Det er juleverksteder, julemesser og avslutningsfester. Hoteller og restauranter inviterer til førjulslunsj og julebord. Over alt er det køer og trengsel. I kirkene er det konserter og adventssamlinger. Det bestilles billetter på tog og fly. Vi må «hjem» til jul. Hjemme skal det vaskes og pyntes. Julekrybben hentes ned fra loftet. Adventsstaken som virket da vi pakket den ned, får nye pærer før den plasseres i vinduet. Kanskje våger vi endatil å sjekke om festkjolen og dressen i skapet har motstått årets krypemiddangrep. Logistikken for de få juledagene planlegges. Alle deler av vår tids storfamilier med nåværende og forhenværende, svigere og svogere, barn og voksne, skal få tilbørlig oppmerksomhet.

Tradisjoner

Ingen tid på året kan måle seg med disse dagene. Julen er en oase som vi teller ned til. Julekalendere og adventskalendere i ulike formater hjelper oss å holde rede på nedtellingen.

Både før, under og etter jul skal alt være annerledes, og alt skal være uendret. Adventstiden skal skille seg fra året for øvrig, og juledagene er helt spesielle. Samtidig skal gamle skikker bringes videre. Nostalgien blomstrer. Adventsduken etter farmor kommer på bordet. Årgangspynt hentes fram, for å henges opp nøyaktig slik den hang i fjor, og året før. Sju slag skal bakes – eller i det minste kjøpes – om enn ikke nødvendigvis spises. Huset skal dufte grønnsåpe og klementiner. Juletradisjoner er ikke noe man spøker med, og det samme gjelder førjulstradisjoner. Bytur med barnebarna. Granbar på gravstedet. Frelsesarmeens julegryte. Tenning av julegrana på torget. Hemmeligheter lages, kjøpes og pakkes.

Lys i mørket

Det viktigste symbolet i ventetiden er lys i alle former, inne og ute. Kunne vi overleve mørket her nord uten disse lysene? På denne tiden av året er vi så underernærte på lys at en halvblank stjerne i et nabovindu eller fire tente adventslys er nok til å stimulere D-vitamin-produksjonen.

Selv innrømmer jeg gjerne at jeg tjuvstarter lysfesten. Det gikk mange år før jeg forsto at det ikke var vanlig at menn av min generasjon prøvekjørte julelysene i oktober. Mens det jevnlig kommer gretne avisinnlegg om for tidlig julepynting i november, lengter jeg etter å begynne. Til gjengjeld lar jeg gjerne lysene henge til langt ut i januar – omdefinert til vinterlys.

Tid for fest

I min ungdom betydde «alternativ jul» et oppgjør med julefeiringen. Vi reagerte på kommersialiseringen som overskygget julens egentlig innhold. Jeg husker hvordan protesten mot pynting skuffet foreldre og besteforeldre. Det er fortsatt minst like god grunn for bevissthet om hvilke verdier som er viktigst. Ikke minst må gavehysteriet holdes i sjakk. Men samtidig ser jeg tydeligere betydningen av en skikkelig julefeiring. Om ikke julen med sitt budskap skal feires, når skal vi da kunne feste? Og til en slik fest hører ikke bare salmer og sanger med, men naturligvis også vårt flotteste antrekk, vårt fineste servise, og den beste mat og drikke.

De få, intense juledagene går fort. Ikke før er juleferien over, og de siste grannålene kostet opp fra gulvet, så begynner jeg å glede meg til neste jul. Og særlig til neste førjulstid. Når januar er omme, er jeg klar for ny, sitrende forventning. Julen er kort, men forventningen så lang som vi selv ønsker.