Fordommer som skygger for utsikten

Søndag kom jeg hjem fra en mannsweekend som sikkert har mange likhetstrekk med Guds Mann-konferansene som Steinar Lofsnes og co inviterer til.

Mannsidealet var hovedtema også her. Ydmykhet var tema den ene kvelden. Mange menn erkjente at stolthet var en stor utfordring i livet deres. Det å spørre om hjelp, vise svakhet og sårbarhet var en stor barriere. En av mennene fortalte at han hadde bygget to hus, og den eneste gangen han hadde spurt om hjelp var da han måtte ha hjelp til å bære inn et stort vindu.

Ulike veier til idealet

Menn og kvinners vei og utfordringer mot et mer Jesus-likt liv er forskjellig. Idealer som ydmykhet, ansvar, generøsitet, pliktfølelse, respekt og omsorg for de svakeste er idealer både menn og kvinner skal strekke seg etter. Dette kan imidlertid se forskjellig ut. Hvordan menn viser og uttrykker ydmykhet på kan se annerledes ut. Mye tyder på at menn på dette området har større utfordringer enn kvinner. Deres behov for å fremstå som sterke og uavhengige gjør veien mot ydmykheten mer kronglete og stigningen noe brattere for mange.

Jeg viser generøsitet og respekt overfor en kamerat på en annen måte enn kona mi viser sin respekt og generøsitet til en venninne. Jeg tar ansvar i familien på andre måter enn kona. Jeg står også overfor andre fristelser enn kona mi. På noen områder i livet er det dermed en større utfordring for meg å gjøre etter skriften. Idealene er ikke eksklusivt mannlige, men vår vei mot dem ser ofte annerledes ut.

Menn og kvinner trenger fora der de kan samtale om utfordringer andre kan kjenne seg igjen i. I vår unisex-tid er kjønnsdelte møtepunkter mangelvare. Mens kvinner samles i foreninger, bønnegrupper og ulike nettverk finnes det lite for menn. At noen nå legger til rette for slike møtepunkter er sårt tiltrengt.

Om kvinner hadde samlet seg til konferanser der man la vekt på idealer som å gjøre etter skriften, stå opp for de svake, ta ansvar, vise respekt, beskytte de svake, forsørge, være generøse og pliktoppfyllende, ja da hadde jeg heiet dem frem.

En ensrettet kjønnsideologi

Jeg undres over at Åste Dokkas ryggmargsrefleks når menn samles for å strekke seg etter disse idealene, er en mistanke om at menn nå skal ta patent på hederlig og anstendig livsførsel (VL 20.11). Jeg har ingen tro på at arrangørene av mannskonferansene har intensjoner om å knytte disse flotte idealene bare til menn og ekskludere Dokka fra Guds gode vilje med livene våre. Dokka kan trygt senke skuldrene og legge bort sin uro og bekymring.

Jeg tror mange kvinner lengter etter det Dokka problematiserer. I en tid der mange menn ser ut til å ha slått seg til ro i resignasjonens og apatiens venterom, trenger man samlingsplasser der menn kan komme sammen og sette mot i hverandre og oppmuntre hverandre. Undersøkelser viser blant annet at når det kommer til frivillig arbeid for de svakeste i samfunnet er menn sterkt underrepresentert. Kvinner engasjerer seg og involverer seg sterkere i menighetsarbeid og trosopplæring. Istedenfor at menn luller seg inn i selvmedlidenhet og skylder på at kirker og menigheter har blitt feminisert bør menn reise seg og gripe det mandatet de har fått. Det er ikke så mange år siden flesteparten av søndagsskolelærerne var menn, nå har vi altfor få.

Det er ikke mannskonferanser med fokus på mannsidealer som binder oss og snevrer oss inn, slik Dokka frykter. Det som knuger oss i dag er ikke kjønnspolariteten, men en ideologi og en tidsånd som forlanger og krever at vi skal late som om kjønnsforskjeller ikke eksisterer. Her ligger de sterke normerende kreftene Dokka er så redd for. Mannskonferanser og kvinnekonferanser der man samtaler om utfordringer knyttet til å være kristen mann og kvinne i vår tid er en kjærkommen motsats til denne ensrettingen.

Dokka er redd for at det skal bli for trangt. Ironisk nok viser hennes eget utspill hvor trangt det har blitt. Når menn samles for å utfordre hverandre og inspirere til bibelske idealer, reageres det umiddelbart med mistanke.

Fordommer og fremmedfrykt

Dokka argumenterer med at etikken i Det nye testamentet sjelden er kjønnsspesifikt. Jeg for min del tror den hellige skrift er langt mer kjønnet enn det mange like å innrømme, heller ikke NT er så kjønnsnøytral som Dokka vil ha det til. Paulus formaninger til mannen og kvinnen er ikke identiske, verken når det gjelder ekteskap eller familieliv. Om Dokka mener Pauli ord er grundig utdaterte, så får det stå for hennes regning.

Dokkas frykt er at kjønnsidealene blir for trange. Det ligger i hennes interesse å tillegge meg og mitt angivelige miljø et trangere syn for å få frem sitt hovedpoeng. Det er en måte å argumentere på som sikkert går rett hjem hos mange lesere, men jeg synes det er en simpel strategi. Dokka kaller det svogerforsking med glimt i øyet, i realiteten er det et ekko av hennes fordommer og fremmedfrykt. Hun anklager meg for å knytte idealer kun til menn som jeg aldri har gjort, samtidig som hun knytter meg til et kvinneideal som glorifiserer tekstiler og baking.

Noe som faktisk preger miljøet jeg er en del av er troen på at hele skriften ikke bare det nye testamentet kan lære oss noe om kvinner og menn. I mitt miljø har vi ennå ikke fått Dokkas frimodighet til å datostemple tekster som kolliderer med gjeldende mote. Den gode konen som den vise kong Salomo beskriver i sine ordspråk gjør langt mer enn å strikke, bake og le av vitser. Hun kjøper jordstykker, planter vinmarker og driver forretninger. Istedenfor å stemple merkelapper og karikere fra avisredaksjonen, bør Dokka, som selv understreker at det er fint at menn samles til konferanser, heller bli med på mannsweekend. Det kan fort vise seg å bli særdeles oppklarende.