Et valg uten verden

Norsk valgkamp blir stadig norskere. Selv når internasjonale spørsmål er tema, blir de redusert til norske forhold.

Flyktningkrise blir til et spørsmål om integrering og skjebnen til barn født av IS-krigere blir et spørsmål om de vil hevne seg på oss når de blir store. Afghanistan blir til heltehistorier om norske militærsykehus og evakuering av nordmenn. FNs klimarapport skjøt inn som en kule i begynnelsen av august, men selv den ble til en debatt om norske olje-arbeidsplasser.

Blottet for internasjonal solidaritet

Internasjonale saker kan deles i to; de som handler om å sikre norske interesser – og de som handler om internasjonal solidaritet. Det kan se ut som det siste perspektivet har helt forsvunnet. Faktisk har vi knapt hørt et eneste politisk utspill i valgkampen om vårt syn på oss selv som medansvarlig for verdenen vi lever i.

Det til tross for at vår kommende statsminister har vært profilert utenriksminister gjennom syv år, generalsekretær i Røde Kors og stabssjef i Verdens helseorganisasjon.

Anniken Huitfeldt (Ap), som nå er kandidat til utenriksministerposten, har ikke løftet noen internasjonale spørsmål i valgkampen. Ikke Espen Barth Eide heller – også han på listen over en mulig «umin» – som utenriksministeren kalles internt. Begge har pliktskyldig stilt opp i debatter arrangert av bistandsorganisasjonene, men det er neppe det samme som å sette utenrikspolitiske spørsmål på dagsordenen.

Heller ikke SV, som de eldre vil huske som et parti for internasjonal solidaritet, har vært opptatt av verden. Fra Rødt er det lenge siden vi har hørt noe slagkraftig i den retningen. Og Senterpartiet, som NRKs inviterte eksperter til og med har spekulert i om er kandidat til utviklingsministerposten, er ikke akkurat kjent for sitt internasjonale engasjement. Nær folk i hele Norge er kløverpartiets slagord.

Dårligere utgangspunkt for å diskutere internasjonal solidaritet finnes neppe. Frp liker jo ikke verden noe særlig i det hele tatt, annet enn som feriested.

Budskap som fenger

Så står vi igjen med KrF da. Kjell Ingolf Ropstad har i det minste i alle debatter husket på å gjenta Bondeviks gamle slagord om å «støtte fattige og forfulgte.»

I Vårt Land fikk han en helside sammen med partikollega og utviklingsminister Dag Inge Ulstein, da de lekket at statsbudsjettet for 2022 ville gi 3.1 milliarder mer til bistand, pluss to milliarder til fornybar energi i utviklingsland. Det var i det minste et utspill, men lokket ikke nok velgere til å vippe partiet over sperregrensen, slik de håpet på.

Det er kanskje ikke noe å bli overrasket over. Partiene vil ikke bruke sin taktiske kapital på noe velgerne til syvende og sist ikke vektlegger når de stemmer. Hvis velgernes oppmerksomhet er en gitt kvote, må den fylles med budskap som fenger. Og internasjonal solidaritet er tydeligvis ikke noe partiene har tro på flytter velgere.

Men en gang beveget det massene: Nedrustning, atomvåpenavtale, salg av norske våpen til krigførende parter, Vietnamkrigen, Irakkrigen, Israel/Palestina-konflikten, Fredsbevegelsen, Latin-Amerika... Vi har ikke alltid vært like navlebeskuende.

Burde satt agenda

Så burde vi bli litt overrasket likevel? I en tid hvor det er umulig å late som om vi ikke er med å påvirke verden, med tv-bilder som bevis på telefonen i lomma. Skogbranner og flommer, artsutryddelse, forsøpling av havet, ulikhet og pandemier, menneskerettighetsbrudd i fabrikkene som lager klærne vi har på kroppen, og i gruvene som henter metaller til teknologien barna våre leker med.

Norsk næringslivs inntog i land hvor menneskerettigheter ikke respekteres. I Kina er én million uigurer internert i fangeleirer – samtidig som Norge reiser ned for å delta i OL og vi benker oss foran skjermen. Og mens vi snakker om å vaksinere småbarn, har bare tre prosent afrikanere fått to doser i armen. Hvorfor setter ikke dette agenda i valgkampen?