Et sjumilssteg tilbake til fortiden

Norge er et av verdens beste land å bo i. De gode velferdsordningene våre er en viktig forklaring på det. De gir oss mulighet til å leve gode, trygge liv, uansett bakgrunn, og de legger til rette for at vi kan ha en god balanse mellom yrkesliv og familieliv.

Det er dette bildet sekstimersdagen vil true. Jeg forstår at tanken er forlokkende, men faktum er at sekstimersdagen vil være et sjumilssteg tilbake til fortiden. Det er ikke en vei vår regjering ønsker å gå.

Sekstimersdagen gir oss mer av det gode

I et innlegg i Vårt Land 5. mai beskriver Marie Storli hvordan innsats for nærmeste familie ikke teller med i offisielle inntektsmål (som BNP), selv om både barneoppdragelse og husarbeid åpenbart har en verdi. Hun tar til orde for å innføre sekstimersdagen, og peker på at kortere arbeidstid og mindre forbruk også vil være bra for miljøet.

Jeg er enig i at det ikke bare er inntekt, vekst og verdiskaping som betyr noe. Jeg vet hvor mye det betyr å ha tid sammen med barna når de er små. Men sekstimersdagen vil ikke gi oss mer av det gode. Tvert imot vil den true velferden vi har brukt flere tiår på å bygge opp, og som har tjent Norge vel.

Tidligere i år la jeg frem Perspektivmeldingen 2021. Den tar for seg hvilke utfordringer samfunnet vårt står overfor de nærmeste tiårene. Meldingen viser tydelig hvordan befolkningssammensetningen vil endre seg i årene fremover.

Andelen som er i yrkesaktiv alder vil krympe, og andelen eldre vil øke. Særlig de over 80 år. Vi vil selvfølgelig ta godt vare på alle eldre, som har bygget landet og velferden vår. Dermed vil behovet for helse- og omsorgstjenester bli større, og utgiftene til pensjoner, helse og omsorg vil øke samtidig som inntektene fra blant annet skatt og avgift vil vokse mindre.

Ikke et alternativ for regjeringen

Det er særlig to ting vi kan gjøre for å lukke dette gapet: Vi må få flere i jobb og vi må bruke pengene bedre i offentlig sektor.

Det er ingen tvil om at det blir krevende å finansiere velferden de neste tiårene. I Perspektivmeldingen viser vi hvordan det å innføre sekstimersdag vil forsterke denne utfordringen, selv om innføringen skulle skje gradvis frem mot 2060.

Med sekstimersdag vil både verdiskapingen og skatteinntektene bli vesentlig lavere enn de ellers vil være. Videre vil vi trenge flere sysselsatte for å dekke behovet for arbeidskraft i helse- og omsorg og vi må øke skattene for å klare å finansiere skoler, sykehus og sykehjem.

Samtidig vil vi måtte velge mellom en kraftig lønnsnedgang eller kraftig kostnadsøkning for norske bedrifter, som dermed vil bli utkonkurrert på den internasjonale arenaen. For regjeringen er ingen av delene et alternativ.

Hovedproblemet med sekstimersdagen

De gode velferdsordningene vi har i Norge, er avhengig av alle de dyktige menneskene som jobber i barnehagene, skolene, på sykehusene og andre steder som tilbyr slike velferdstjenester til oss.

Statlige og kommunale helse- og omsorgstjenester legger allerede beslag på rundt ett av åtte årsverk. I 2060 kan behovet være så mye som ett av tre, avhengig av hvordan vi innretter tjenestene fremover.

Her ligger hovedproblemet med sekstimersdagen. Hvis vi innførte sekstimersdagen i dag, hadde vi fått behov for 34.000 flere ansatte innen statlig og kommunal undervisning og 68.000 flere ansatte innen statlig og kommunal helse og omsorg. I tillegg kommer de ekstra ansatte som privat undervisning og omsorg vil trenge.

På lengre sikt ville konsekvensene blitt enda større. Beregninger i Perspektivmeldingen tyder på at innføring av sekstimersdagen ville gitt et økt bemanningsbehov på opp mot 80.000 personer i helse- og omsorgssektoren i 2030 og mer enn 100 000 personer i 2060. Hvor skal de komme fra?

Vil skru utviklingen tilbake

Resultatet vil bli at velferdssamfunnet ikke lenger kan yte det samme. Det blir rett og slett ikke nok folk til å utføre oppgavene som trengs. Det vil ramme barnehagetilbudet, og flere vil måtte pleie sine eldre hjemme. Ulønnet innsats i hjemmet vil måtte øke betydelig, med den konsekvensen det ville ha for forskjellene i samfunnet vårt.

For det er ikke alle familier som har ressurser til å hjelpe sine eldre eller gi barna sine det de trenger. Og hva vil det ha å si for likestillingen? Sannsynligvis vil det bli kvinnene som tar den tyngste børen med omsorgsoppgavene i hjemmet.

Sekstimersdagen vil kunne skru utviklingen tilbake - i retning et samfunn der menn har et større ansvar for å forsørge familien, der kvinner i større grad er hjemme, og jenter lærer at det kanskje ikke er særlig vits for dem å ta utdanning.

Verdens beste utgangspunkt

I Perspektivmeldingen viser vi hvordan nettopp økt barnehagedekning, økt yrkesdeltakelse blant kvinner og en formidabel utdanningsrevolusjon – særlig blant kvinner – har gått hånd i hånd med stadig bedre levekår og høyere inntekt.

Vi står overfor mange store utfordringer i årene som kommer. Heldigvis har vi kanskje verdens beste utgangspunkt for å løse dem. Det utgangspunktet må vi ta godt vare på.

Vi må forvalte samfunnet vårt med klokskap. Vi har ikke råd til å skrote velfungerende ordninger til fordel for lite gjennomtenkte alternativer som kan virke forlokkende ved første øyekast.