Et livssynsåpent samfunn fordrer at staten verken er for aktiv eller for passiv på feltet

Er det for mange trossamfunn i Norge? Blir det for vanskelig for staten å holde oversikt og se til at trossamfunn «lever opp til statlige normer og idealer»?

Dette hevder Ali Jones Alkazemi i VL den 21. juli. Kronikken tar opp viktige spørsmål som berører forholdet mellom frihet og forventning, rettighet og krav, kontroll og tillit i tros- og livssynspolitikken.

I et livssynsåpent samfunn med en aktiv økonomisk og politisk støtte fra myndighetene er det avgjørende å finne balansen her. Befolkningen må vite at skattefinansiert støtte går til det den skal, og forvaltes forsvarlig. Samtidig vil en for sterk politisk styring av tros- og livssynsfeltet underminere rettigheter og friheter som skal beskyttes.

Tro og livssyn kan ha uvurderlig verdi for samfunnet og borgerne, men er selvsagt ikke til for statens skyld.

Lov for et livssynsåpent samfunn

Fra 2021 gjelder en ny trossamfunnslov i Norge. Den skal bygge opp under et livssynsåpent samfunn, ifølge forarbeidene og den tverrpolitiske enigheten bak loven. Et slikt samfunn fremmer aktiv statlig støtte, og forutsetter likebehandling av ulike tros- og livssynssamfunn.

Statsstøtten har lang tradisjon og bred tverrpolitisk oppslutning i Norge. Den begrunnes i både rettighets- og verdiargumenter: Staten skal sørge for et materielt grunnlag for trosfriheten. Og tro og livssyn er bærer av verdier som kan styrke samfunnets samhold og borgernes livskvalitet.

Ifølge den nye loven kan registrerte tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke kreve tilskudd fra staten som tilsvarer «om lag» det Den norske kirke får per medlem (paragraf 5). Kravene som stilles, er blant andre at samfunnet har mer enn 50 medlemmer, og at det ikke «utøver vold eller tvang, fremsetter trusler, krenker barns rettigheter, bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter», eller oppfordrer til noe av dette (paragraf 6).

Krav og likebehandling

Grunnprinsippet på dette politikkfeltet er selvsagt tros- og livssynsfriheten. Staten skal ikke styre hva vi borgere tror og mener, eller hvordan vi velger å uttrykke dette. Tros- og livssynsfriheten er også frihet fra tro. Ingen skal tvinges til å ta del i andres trosutøvelse, eller hindres fra å følge sin egen overbevisning. Tros- og livssynspolitikken må derfor preges av likebehandling.

Samtidig har staten et ansvar for at ikke andres rettigheter krenkes i trosfrihetens navn på området. Det gjelder både andres rettigheter til så vel tro som ikke-tro, og andre rettigheter og friheter for eksempel til likestilling og ikke-diskriminering. Dette er legitime krav å stille. Også her kan og må trossamfunnene stilles likt. De samme kravene må gjelde for alle. Og de fordrer både tillit og kontroll.

At statsstøtten likebehandler ulike trossamfunn, er i tråd med den demokratiske og menneskerettslige forventningen om at en stat ikke diskriminerer sine borgere ut fra deres religiøse eller livssynsmessige tro eller praksis.

Overser rettighetsavveining

Når Alkazemi påstår at denne likebehandlingen er en «grov feil», tar han ikke denne statlige forpliktelsen i betraktning. En statlig forskjellsbehandling på feltet vil være i strid med både menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokrati – med andre ord de verdier Grunnloven beskytter (paragraf 2).

Alkazemi hevder videre, med henvisning til Gunnar Skirbekk, at det blir «umulig å holde oversikt» når over 800 tros- og livssynssamfunn mottar statlig støtte i Norge.

Til sammenligning finnes det ifølge Frivillighet Norge over 100.000 frivillige organisasjoner i Norge. Inntektskildene til disse er ifølge SSB 44 prosent offentlige midler (SSBs satellittregnskap for frivillig sektor 2020).

De fleste vil se dette mangfoldet som en styrke for samfunnet som fortjener å støttes, selv om misbruk av offentlige midler unntaksvis skjer her som i andre samfunnssektorer.

Kontrollmekanismene er noe skjerpet med den nye loven. Det er viktig for tilliten til finansieringsordningen. Ingenting tyder så langt på at disse tiltakene ikke er tilstrekkelige. Tvert imot kan en hevde at for eksempel Statsforvalterens vedtak i fjor om å frata Jehovas vitner statsstøtte, viser at de virker. Og dersom tilsynet skulle vise seg for svakt, kan det alltid forbedres.

Statsstøtte som støtte til staten?

Alkazemi mener at kravene for å motta statsstøtte på dette feltet er «altfor liberale.» Dette spørsmålet ble nøye diskutert i prosessen fram mot den nye loven. Men ingen av de substansielle kravene som lovens paragraf 6 faktisk stiller om ikke å krenke rettigheter, nevnes i kronikken.

I stedet anfører Alkazemi en eksplisitt forventning om at trossamfunn aktivt må støtte statens «framtidige legitimitet», at medlemmene må være norske statsborgere og virksomheten «foregå på norsk», og «vedholde et bestemt verdigrunnlag» – underforstått – bestemt av staten. Dette er opplagt forventninger som lett kan komme i strid med tros- og livssynsfriheten, og paradoksalt nok trekke i autoritær retning.

Statsstøtte bør ikke betinges av støtte til statens eller de valgte myndigheters politikk og prioriteringer. En slik forutsetning bryter ikke bare med tros- og livssynsfriheten, men også med selve ideen om sivilsamfunnets rolle i et demokratisk samfunn.

Hva er religion og livssyn?

Legger loven til grunn en for vid definisjon av religion og livssyn? Forståelsen av hva begrepene dekker er avgjørende både for hvilke rettigheter som skal beskyttes og hvilke aktiviteter som kan finansieres.

Alkazemis tilslutning til Skirbekks påstand om at «i Norge behandles religion som en enkel blind tro man hverken kan samarbeide med eller endre», synes hentet ut av løse luften. En mer seriøs drøfting av de faktiske definisjonene som loven og dens forarbeider opererer med, eller som er nedfelt i internasjonal rett, er derimot en kritisk oppgave.

En viktig observasjon her er at tros- og livssynsfriheten ikke bare beskytter de store, tradisjonsrike majoritetsreligionene. Retten til å fravike majoritetene og tradisjonene og følge egen samvittighet og overbevisning, hører med til tros- og livssynsfrihetens kjerne.

Staten står selvsagt ikke fritt til å definere religion og livssyn som den vil. Derfor kan den heller ikke avgrense antallet organisasjoner på feltet etter egne behov. Begrepene har både religionsfaglige og rettslige bruksområder, som må respekteres. Samtidig står disse ikke sjelden i en viss spenning.

Det er ikke få hyllemeter av litteratur, fra avhandlinger til kronikker, som drøfter hva religion egentlig er, og hvor dens grenser går. Den diskusjonen må fortsette, på samme måte som balansepunktene i forholdet mellom forventning og frihet, krav og kontroll i tros- og livssynspolitikken stadig må vurderes.

Et livssynsåpent samfunn fordrer at staten verken er for aktiv eller for passiv på feltet. Og det krever en årvåken opinion som hegner om både religionsfriheten, åpenheten for trossamfunnenes egenverdi, og likebehandlingen mellom borgere av ulike livssyn.