Er menigheten et mål eller et virkemiddel?

Etter å ha vært aktiv i kristen virksomhet i hele mitt liv, store deler av det i tjeneste i menighet og organisasjon, har jeg gjort meg noen tanker rundt hvordan det tenkes i det institusjonaliserte kristenlivet. Tankene kommer etter lang tids sykdom, og en periode hvor Norge var nedstengt på grunn av pandemien.

Jeg var selv med som medarrangør av den første Sendt-konferansen i Norge i 2014, hvor tema og mål var å sette fokus på menighetsplanting. Resultatet av konferansen var at nesten 800 deltagere skrev under et opprop om å plante 400 nye forsamlinger og menigheter i Norge i perioden 2015-2025, med et særlig fokus på steder med få eller ingen aktive kristne, samt å ha fokus på hvordan menighetene i større grad kan berøre det samfunnet vi er en del av. I etterkant av denne konferansen har det vært flere konferanser og et sterkt fokus på å plante menigheter.

Stiller spørsmål

Så har jeg selv vært på en stor reise i mitt eget trosliv de siste seks årene og har blant annet gjort meg noen tanker rundt menighet, og menighetslivet.

• Hva er en menighet?
• Hva er menighetens formål?
• Hva sa Jesus om menighet?
• Hvor har vi det bibelske grunnlaget for måte å drive menighet på?
• Er VI virkelig kalt til å bygge menighet?
• Er vi kalt til å plante menighet, eller til å vinne mennesker?

Hvem bygger kirke?

Jeg opplever at den måte å tenke menighet og menighetsplanting på som Sendt-konferansen og menighetsplanternettverkene gjør kanskje ikke er den rette. Slik jeg ser ut av Jesu ord, og skriften, har Gud aldri kalt oss til å plante menigheter, eller til å «bygge» menigheter. Derimot sa Jesus om Peter og hans tro at «på denne klippen vil jeg bygge min menighet». Altså er det Jesus som bygger én menighet, bestående av troende over hele verden. Jesus har heller aldri befalt oss å invitere mennesker inn i menigheten. Derimot har han befalt oss om å «gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen». Det er egentlig merkelig at Jesus aldri sa noe om hvordan han ville at hans etterfølgere skulle organisere seg, bare at vi skulle få kraft i det Den hellige ånd kom over oss og vi skulle være hans vitner.

Når det på pinsefestens dag står at 3000 mennesker ble døpt og tillagt menigheten, tror jeg ikke det var slik at apostlene stod med pergament og pennesplitt og skrev inn navnet på de døpte i et kartotek. Derimot tror jeg at de ble tillagt menigheten, som er Kristi legeme, fylt av han som fyller alt i alle, og at de fortsatte den jødiske formen for gudstjenesteliv, slik de tidligere hadde gjort det i synagogen, men nå i andre typer lokaliteter, og med et fornyet gudsbilde og større frihet.

Bruker ikke all tid i menigheten

Jeg er fortsatt aktiv i min lokale menighet, og tenker det er rett og godt å være en del av en lokal forsamling, men jeg bruker ikke lenger all min tid og energi der. Jeg ser nemlig at Gud ikke har kalt meg, eller andre kristne, til å bygge menighet, men til å vinne og disippelgjøre mennesker. I dette oppdraget kan menigheten være et middel, men ikke et mål. Målet for alle kristne må derfor ikke være å plante eller å bygge menigheter, men å vinne mennesker.

De siste månedene har vi kunnet lese om menigheter i Norge som har hatt store utfordringer. Blant annet stod det å lese i en avis at en menighet på Sørlandet var på nippet til å gå konkurs på grunn av en feilslått investering i et gedigent menighetsbygg. Da tenker jeg at forståelsen av en menighet er misforstått. En menighet kan aldri gå konkurs på grunn av feilslåtte økonomiske investeringer. Organisasjonen som menigheten er organisert i kan gå konkurs, men menigheten, som Kristi legeme, ville like fullt kunne samles til gudstjeneste uavhengig av organisasjonsform eller myndighetenes og investorenes inngripen. Den eneste måte menigheten kan gå «konkurs» på er ved å miste fokuset på misjonsbefalingen. I så måte er det nok dessverre mange menigheter i Norge som er «teknisk konkurs».