Er dette en velferdsstat verdig?

«Hva skal jeg gjøre hvis hun dør her? Jeg er så redd». Ordene tilhører somaliske Yusuf.

Når alt annet svikter finnes det heldigvis gode hjelpere, men det er ingen enkel oppgave den godt voksne kvinnen har påtatt seg. Syke og «papirløse» Halimo som fylte 90 år 1. januar, har blitt hennes ansvar. Selv når livet går mot slutten har Halimo nesten ingen rettigheter.

Halimos sønn er selv alvorlig syk og kan ikke ta seg av sin pleietrengende mor. Sønnen forteller at hun spiser bare flytende, klager over smerter og er sengeliggende mesteparten av tiden. Yusuf, som er en venn av familien og nå har det daglige ansvaret, bekrefter at kvinnen trenger fullt stell og i tillegg må hun ha hjelp til å komme seg på toalettet flere ganger om natta.

Avslag på asylsøknad

I 2013 kom Halimo Mohamud Hir til Norge fra Somalia. Da var hun 80 år. Tre måneder senere fikk hun avslag på sin asylsøknad. Etter flere omgjøringsanmodninger fattet Utlendingsnemnda (Une) i 2015 et endelig avslag på søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag.

Halimo hadde ikke et godt liv i Somalia, og hun var mye redd og bekymret. I hjemlandet består familien kun av en søster på 98 år. Mannen døde for mange år siden og hennes eneste sønn bodde i Norge. Halimo så derfor, og på tross av sin høye alder, ingen annen utvei enn å reise til Norge.

Fortsatt herjes Somalia av indre konflikter, klimaendringer, vold og overgrep mot kvinner, og ifølge Verdens matvareprogram er 345 millioner mennesker truet av en alvorlig matkrise.

Kun akutt helsehjelp

Fowzia Saadeldin Mohammed i Kirkens Bymisjon forsøker å bistå familien. Hun beskriver Yusuf som en god samaritan. Men det er ikke lett, for uten oppholdstillatelse har Halimo bare rett på akutt helsehjelp. Fastlege, hjelpemidler og sykehjemsplass i Oslo kommune som hun så sårt trenger, kan hun bare se langt etter. Omsider klarte noen venner å skaffe 90-åringen, som ikke klarer å gå selv, en rullestol.

I 2021 fikk hun et nytt avslag fra Une. Advokaten hennes viste da til Halimos høye alder og dårlige helsetilstand, at hun er sterkt pleietrengende og lider av hukommelsessvikt. Une mener fortsatt at hun ikke har rett til beskyttelse eller opphold ut fra sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. Une fastholder at det ikke er framkommet noe nytt i saken, bortsett fra at klageren har blitt eldre.

Nå har vi altså kommet dit at eldre ureturnerbare asylsøkere har blitt så gamle at de er i ferd med å dø. Halimo har ikke vært i Norge lenge nok til å få engangsløsning for lengeværende asylsøkere. Selv om hennes alder og botid til sammen er 100 år. Amnestiet krever at søker må ha bodd i Norge i minst 16 år. I avslaget fra Une står det ellers at kvinnen må reise ut av landet og at politiet kan sende henne ut med tvang.

Behov for endringer

Partiene Rødt, SV, MDG, KrF, Venstre og Pasientfokus har fremmet et representantforslag på Stortinget om en ny engangsløsning for lengeværende asylsøkere som har vært i Norge i mer enn fem år. «Dette er en liten gruppe mennesker som nærmest har ingen rettigheter», sier Tobias Dreveland i Rødt. Halimo er bare en av flere tragiske skjebner som tydeliggjør behovet for en ny gjennomgang og en utvidelse av amnestiet for ureturnerbare asylsøkere.

Halimos situasjon viser også behovet for å sikre denne sårbare gruppa bedre helsehjelp. I Trondheim får asylsøkere fastlege gjennom det kommunale flyktningehelseteamet i kommunen. På Aps landsmøte til våren vil lokalpolitikerne i Trondheim forsøke å få partiet med på at tilbudet også skal bli en nasjonal politikk. I Klassekampen 26. januar tar AUF-leder Astrid Hoem til ordet for å presse moderpartiet til å utvide helserettighetene for papirløse.

«Vi lever i et rikt land, i dag er jeg veldig skuffet over Norge», sier Fowzia i Kirkens Bymisjon. At en pleietrengende kvinne på 90 år, som kanskje har kort tid igjen å leve, ikke får fullverdig helsehjelp, kan rett og slett ikke aksepteres.