«Er barnekorene en underordnet sak i DNK?»

Randi Clausen og Marit Tøndel Bodsberg Weyde er henholdsvis fagansvarlig i korledelse og underviser i korledelse ved kirkemusikklinjen på Norges musikkhøgskole. De responderer i et innlegg i VL 27.02, på mitt innlegg fra 14.02 hvor jeg spør om barn har en plass i kirkemusikken i Den norske kirke (DNK). De uttrykker anerkjennelse overfor mitt anliggende. Barn er ikke en underordnet sak på kirkemusikklinjen sier de.

Weyde og Clausen refererer til et økende fokus på barnekorledelse ved kirkemusikklinjen, og refererer til at barnekorledelse er en kompetanse kirkemusikerne vil trenge når de kommer ut i arbeidslivet.

Så bra!

Men, så kommer det et men, de vurderer at studentene ikke får nok undervisning i korledelse for barn, de får ei verktøykasse, som de kan videreutvikle når de kommer ut.

Hvis, skriver de, her er det et hvis, hvis arbeidsgiver ser verdien av at kirkemusikerne driver barnekor.

Stabilitet i ledelsen

Weyde og Clausen mener som meg at barnekor ikke er noe man setter bort til hvem som helst, folk som sikkert er flinke nok med barn, men de mener som meg at det bør være voksne personer med utdanning i barnekorledelse, kompetente på pedagogikk og musikk. Den voksne godt utdannede barnekorlederen vil også representere en mye større grad av stabilitet, dette er min erfaring, enn unge musikere som blir hyret inn på et ekstrabudsjett fra menigheten.

Weyde og Clausen refererer til at flere kirkemusikere for tiden blir bedt om å kutte korarbeidet fordi det ikke er rom for det i stillingen. Det er litt av et tankekors. For det første har vi få utdannede barnekorledere fra NMH, så får de ikke nok barnekorledelse i sin grunnutdanning, og hvis de vil drive barnekor, så vil de kunne oppleve at arbeidsgiver ber dem kutte det ut.

I DNK har menighetsrådet virksomhetsledelse, og kirkeverge/fellesråd har personalledelse. Begge disse instansene må samarbeide overfor og med en ansatt kirkemusiker. Menigheten bør derfor ha en kirkemusikalsk plan, slik at man ikke uten videre kan bli bedt om å kutte ut barnekorarbeid.

Ved endringer er man forpliktet på å starte en prosess med tanke på oppgavene til kirkemusikeren, med blikket på den kirkemusikalske planen, i dialog med den ansatte.

Kirkemusikeren er ikke privatpraktiserende

Det har av ulike grunner vært en del skepsis overfor planarbeid i kirkemusikk, men kirkemusikeren er ikke privatpraktiserende og det er nødvendig med en plattform for å målsette og definere virksomheten i en menighet, i minst like stor grad som på andre arbeidsplasser. Ja, man har utdanning og er kunstner, men man må samarbeide og gå i dialog, og ikke minst må menighetsrådet være sterkt inne når utlysningsteksten til en kantorstilling skal utformes. Det er i hovedsak der man legger malen for hva man vil at kirkemusikeren skal gjøre utenom å spille på forordnede gudstjenester. Menighetsrådet har ansvar for at det finnes virksomhetsplaner i alle de store fagområdene i sin menighet.

Skal noe kuttes ut, justeres, endres, er det en prosess mellom virksomhetsleder og personalleder i dialog med fagpersonen og fagpersonenes fagorganisasjon. Den tida bør man ta, at man vurderer i alle ledd, hva vil vi at kirkemusikk skal være hos oss, skal vi gjøre som før, eller er det noe annet som er mer presserende hos oss nå, har barn en plass i kirkemusikken hos oss, hvis ikke, hvorfor er det slik? Er det noe vi vil gjøre for å legge til rette for at barn får en sentral plass i vår kirkemusikk?

Weyde og Clausen stiller et betimelig spørsmål i sitt innlegg: Er barnekorene en underordnet sak i DNK? Her ønsker vi nok et svar alle tre!