En mangfoldig kirke for vår tid

Takk til Åste Dokka som har utfordret kirken til å tenke nytt om valgmenigheter (Vårt Land 10.8.23). Hun og Vidar Bakke, lederen i den eneste godkjente valgmenighet, viser til min utredning om «avtalemenigheter». Jeg vil derfor peke på noen av mine anliggende og forslag.

Mitt utgangspunkt er at ikke alle liker det samme i den mangfoldige kirken. Dette må få konsekvenser både på individ- og gruppenivå. Ulike fellesskap og variert virksomhet vil engasjere flere enn en ensartet organisering og praksis over hele landet. Dokka tenker tilsvarende når hun bruker begrepet paraplyorganisasjon.

Et mangfold av fellesskap har lange historiske røtter. Fra siste del av 1800-tallet har det vært vanlig med bedehusfellesskap i de flest lokalsamfunn. Denne virksomheten er nå betydelig redusert. Samtidig har flere av bedehusforsamlingene begynt å omtale seg som menigheter og kirker, bl.a. Norkirken. Her feires det gudstjenester og sakramentene, dåp og nattverd, forvaltes. Dette skjer med aksept fra ledere i Den norske kirke, blant annet ved generell «avtale om registrering av dåp» i bedehusforsamlinger. (Avtale mellom Kirkerådet og Bispemøtet og tre organisasjoner i 2011.)

Det er et paradoks at kirken har avtale om en slik praksis, samtidig som kirken har et regelverk for valgmenigheter som ikke oppleves relevant for slike menigheter. Jeg spør om det fører til økt avstand og ikke mer kontakt og samarbeid. I de siste årene har vi fått en rekke migrantmenigheter. Her er det et stort behov og potensial for økt samvirke med folkekirken.

Nye initiativ er ingen trussel

Kirken kan velge to strategier for å involvere flere i det store kirkefellesskapet. For det første kan en gå i dialog med de menighetsfellesskap som allerede finnes og invitere til samarbeidsavtale. Her kan vi lære noe av Sjømannskirken. Utenfor vårt land er det en rekke norske kirker og menigheter som naturligvis ikke er inndelt i sokn. Det gjøres en stor innsats for å imøtekomme menneskers ulike ønsker og behov, både som individer og ved å legge til rette for ulike fellesskap. Dette skjer gjennom en selvstendig organisasjon, men i nær kontakt og avtalt samarbeid med Den norske kirke. Hvorfor skal det være så vanskelig å få en langsiktig, avtalt relasjon mellom folkekirken og andre kristne gudstjenestefellesskap i vårt eget land?

For det andre kan man, slik også Dokka tar til orde for, satse på nybrottsarbeid uavhengig av et enkelt sokn. Målet må da være å nå frem til flere mennesker, slik som ved kirker i utlandet. Samtidig som man støtter opp om soknekirken, bør vi spørre om denne ordningen også kan være til hinder for nytenkning og nybrottsarbeid? Vi vet at det kirkelige engasjement og gudstjenestedeltagelse generelt er synkende. Da bør vi heie på personer som vil og kan skape noe nytt, både innenfor og utenfor de organiserte soknekirker. Nye initiativ må ikke oppleves som trussel mot det bestående. Her gjelder det å lytte og spørre hva vi kan få til sammen for å få mer kirke i lokalsamfunnet.

En mulig modell for fremtiden

Den norske kirke har som majoritetskirke et spesielt ansvar for å få til et best mulig samvirke av kirkelig virksomhet til folks beste. Min strategi er å arbeide for et fleksibelt regelverk der det er mulig for ulike menighetsfellesskap å få en avtalt relasjon til Den norske kirke. Når jeg kaller dette «avtale-menighet» er det for å markere at dette kan være videre forstått enn dagens valgmenigheter. (Se mer utfyllende forslag til avtale i Luthers Kirketidene nr. 18, 2019).

Noen elementer til en slik avtale:

• Beskrive seg inn i den lokale konteksten: Den aktuelle menigheten beskriver sin visjon og sitt verdigrunnlag, og ser dette i relasjon til soknemenighet(er) og Den norske kirke generelt. Det er et poeng at menighetens ledere forstår seg som utfyllende til soknemenigheten. Det er ikke konflikt eller konkurranse med Den norske kirke som er drivkraften.
• Økonomisk støtte kan gis fra soknet/kirkelig fellesråd og/eller bispedømmerådet. Det kan f.eks. være fast driftsstøtte knyttet til antall medlemmer, støtte på grunnlag av avtalt virksomhet, tjenesteytings-avtale med kirkelig fellesråd, økonomisk intensiv i en oppstartsfase.
• Supplerende tilsyn: Det er felles overordnet ledelse og tilsyn for hele kirken ved biskoper. Jeg forstår tilsynet både som en kontrollfunksjon og som veiledning og oppmuntring. For avtale-menigheter kan det være tjenlig med et supplerende tilsyn. Jeg ser på Sjømannskirken som en modell. Én biskopen har tilsyn, men i praksis er det også tilsyn ved generalsekretær og styre. Det er naturlig at medarbeidere i menigheter med tilsvarende særpreg samles i nettverk med veiledning og støtte.
• Det bør være en vigslet prest på del- eller heltid i alle menigheter.
• Valgt organ / menighetsråd har ansvar for virksomheten.

Tillit og frihet

Utvikling av en slik avtale bør bygge på dialog mellom de aktuelle aktører, innen gitte rammer. Avtalen kan legge til rette for en forutsigbar virksomhet med gjensidig forpliktelse. Visjonen som styrer prosessen må være hva som best kan fremme «mer himmel på jord».

Jeg vil også i fremtiden være et engasjert medlem i min soknemenighet. Samtidig ønsker jeg et regelverk som utløser energi og støtter opp om de som ser behov for et annet fellesskap. Økt engasjement og skaperkraft trives best ved stor grad av tillit og frihet. Det er nå opp til kirkerådet og kirkemøtet som har organisasjonskompetanse, å vedta et tjenlig regelverk. Velkommen til samarbeid.