En konfirmanttime for livet
UNDERVISNING: Konfirmantene på Nærbø fikk en sjelden mulighet til å tenke om igjen, det som på fint heter refleksjon.
Kirken og kulturen går ikke alltid i takt. Enda så mye Den norske kirke har forøkt å tilpasse seg det sekulære samfunnets ideologier og krav, hender det likevel fra tid til annen at det lukter kristen manns blod. Episoden med konfirmantundervisningen i Nærbø kirke, illustrerer det godt.
Hvorvidt det som hendte på Nærbø kan sies å være representativt for Den norske kirke anno 2021, er et annet spørsmål. Biskopen i Stavanger var raskt ute med å påpeke at her var det brukt «lite tjenlige metoder.» Hun lovet å følge opp saken.
Her skal det ties
Hennes kommentar er mer i tråd med den samfunnstilpassede kirke vi kjenner. Foreldre og foresatte som reagerte kraftig på undervisningen om abort, skulle vite at de her har biskopens fulle forståelse. Det er også i tråd med bispemøtet som i praksis gikk inn for dagens abortlov i 2019. Og senest ved valget i 2021 advarte biskopenes leder, Olav Fykse Tveit, mot å sette abortspørsmålet på den politiske dagsorden i valgkampen. Her skal det ties, ikke tales.
Derfor var det med desto større forundring vi kunne erfare at det fremdeles finnes personer i Den norske kirke som fremstår som vår brors vokter, og våger å løfte fram menneskeverdet på en utfordrende måte.
Ser biskopen at hun gjennom kritikken bidrar til usynliggjøring av mennesker som trenger kirkens stemme og støtte?
En sjelden mulighet
Nå var det ikke et restriktivt syn på abort som ble adressert som problemet med denne konfirmanttimen, men metoden som ble brukt for å sette saken i perspektiv. Metoden var at en levende person ble rullet inn i rullestol foran konfirmantene som en anskuelsesundervisning om hva menneskeverdet handler om. Det handler blant annet om retten til liv uavhengig av funksjonsfriskhet.
Det ble åpenbart for sterk kost. Ikke minst fordi konfirmantene på forhånd hadde tatt stilling til valget om abort ved sykdom hos foster, diagnoser den levende personen de nå hadde foran seg hadde. Slik fikk de en sjelden mulighet til å tenke om igjen, det som på fint heter refleksjon. Det var i mange betydninger av ordet en konfirmanttime for livet.
Bidrar til usynliggjøring
Hva tenker for øvrig biskopen som så snart hopper på kritikken av metoden? Ser biskopen den unge jenta i rullestolen? Ser biskopen at hun gjennom kritikken bidrar til usynliggjøring av mennesker som trenger kirkens stemme og støtte?
Det eneste positive bispemøtet sa i 2019 i forbindelse med abortspørsmålet var dette: «Fostre med utviklingsavvik og barn med annerledes funksjonsevne er et særlig ansvar for foreldrene og samfunnet». Jeg tenker biskopen i denne saken kunne holdt fram at konfirmanttimen på Nærbø ivaretok dette anliggende, nemlig å ta et «særlig ansvar.»