En inkluderende kirke – for hvem?

Kirkens historie med manglende inkludering er lang. Den strekker seg tilbake til Hans Nielsen Hauges dager.

Forkynneroppgavene har vært forbeholdt dem som har tatt en av de lengste utdannelsene det er mulig å ta. Det forutsetter både en bestemt personlighetstype og en viss økonomi. Gudstjenestene har vært lagt opp deretter. De har vært skreddersydde for de høyt utdannede. Langdryg liturgi appellerer mest til intellektet. Følelsesladede uttrykk er utenkelig. Musikken passer for dem med finkulturell smak og sans for det historiske.

Derfor har mye av det sterkeste kristne engasjementet funnet sin plass utenfor kirken, på bedehus og i frimenigheter. Da Rødt-politikeren Mímir Kristjánsson nylig uttrykte sin beundring for de kristne, var det et møte med pinsevenner på Sørlandet som var foranledningen.

Utviklingen i Den norske kirke går nå heldigvis i en annen retning, med mer vekt på mangfold. Prestene rekrutteres fra en bredere sosioøkonomisk bakgrunn. Det er større rom for en variasjon av uttrykksmåter i kirkens gudstjenesteliv.

Men det er lite som tyder på at det hjelper. Historien er nemlig i ferd med å gjenta seg. Av Norges befolkning er det nå én av fem som har innvandrerbakgrunn, det vil si at de enten selv har innvandret til Norge eller er barn av innvandrere. Hundretusener av dem er kristne, og de har en tendens til å være langt mer aktive i menighetsliv enn etniske nordmenn. Ifølge Statistisk sentralbyrås undersøkelse fra 2016 er 35 prosent av innvandrerne kristne, og 27 prosent av disse deltar ukentlig på religiøse møter. Likevel er de sjelden å se i norske menigheter.

Samtidig er internasjonale kirker blant de hurtigst voksende i landet. Skal vi tro statistikken, er det flere innvandrere som går på kristne møter hver uke enn det er gudstjenestedeltagere i Den norske kirke på en vanlig søndag.

Opplysende rapport

Kirkerådet har vært oppmerksom på dette, og de må berømmes for å ha gitt VID vitenskapelige høgskole i oppdrag å gjennomføre et forskningsprosjekt om emnet. Forskerne ved VID utarbeidet en rapport som i år ble publisert under tittelen «'I min Fars hus er det mange rom’. Kristne migranter i møte med Den norske kirke».

Der går det fram at mange av våre nye landsmenn ikke føler at Den norske kirke er for dem. Rapporten påpeker at det ikke er nok å ønske immigrantene velkommen til gudstjenesten. For at de skal føle seg hjemme er det viktig at de blir sett på som ressurser, ikke bare veldedighetsobjekter. Da må de blant annet få oppgaver og posisjoner som synliggjør at de er en viktig del av kirken.

En bør også merke seg det forskerne sier om teologiske hindringer: «Prosjektet bekreftet at det finnes teologiske spørsmål som representerer tydelige hindringer i arbeidet med kristne migranter» (s. 99). De fortsetter: «Med andre ord kan det å skulle være en inkluderende kirke ‘for alle’, for andre virke ekskluderende i teologiske spørsmål som for disse er av eksistensiell karakter i det å skulle være kirke» (s. 100).

Det paradoksale er altså at mens Den norske kirke har vært opptatt av å bli mer inkluderende, har den i realiteten blitt mer ekskluderende. I global sammenheng fremstår Den norske kirke som en ekstrem ytterlighet. Det skyldes at den har fjernet seg fra Bibelens autoritet. Forskerne fra VID peker særlig på spørsmål som angår seksualmoral.

Er kirken en tydelig formidler?

Man bør imidlertid også spørre om kirken fremstår som en tydelig formidler av sentrale bibelske sannheter som at alle mennesker er fortapt uten Jesus og at troen på Jesus er eneste vei til frelse. Kommuniserer kirken klart og tydelig at vi alle er avhengige av Guds nåde hver dag og av å få våre synder tilgitt i Jesu Kristi navn?

Hvis kirken beveger seg bort fra å ha Bibelen som høyeste norm, hjelper det lite med praktisk tilrettelegging for å gjøre den mer tilgjengelig. Da vil det kristne engasjementet, som nå i større og større grad holdes oppe av innvandrere, fortsette å konsentrere seg utenfor Den norske kirke.

Hvis du ønsker at Den norske kirke skal bli mer inkluderende, er det nå anledning til å gjøre noe med det. Den 11. september er det kirkevalg. Bønnelista legger vekt på at Bibelen skal være høyeste autoritet i kirken og at flest mulig avgjørelser skal legges til lokalmenigheten.