Du skal ikke bedrive politikk

Da jeg avsluttet min lesning av Vårt Land 3. mai må jeg innrømme at mismotet kom sigende. Mye av avisen ble brukt til abortdebatt – og alt foregikk på den politiske arenaen.

På avisens forside ga en frikirkelig svensk kirkeleder støtte til den svenske abortloven som gir kvinnen full selvbestemmelse til uke 18. Inne i avisen fortalte lege og kirkemøtedelegat Therese Utgård Aas at kristne burde avstå fra å protestere imot forslaget til SV om å sette abortgrensen ved uke 22.

Det ville nemlig ikke føre til flere aborter. I tillegg skrev avisen at KrF bare ønsket å endre abortloven hvis det fantes «bred tilslutning» i befolkningen.

Det jeg savnet var en kristen stemme som våget å si tydelig at også et foster er skapt av Gud og har en rett til å leve. Er det ikke denne overbevisningen kristne særlig bør løfte frem når tema er abort?

«Krav på vern»

Mer oppmuntrende var det å lese at Olav Fykse Tveit, preses i Den norske kirke, uttalte til Vårt Land (15/4) at fosteret, «frå det er unnfanga», er et liv som har «verdi og krav på vern». Det fremsto som tydelig tale.

Men dessverre stanset ikke kirkelederen med å understreke dette etiske prinsippet. Han beveget seg raskt inn på politikkens banehalvdel. Da slo han fast at å tillate selvbestemt abort til uke 12 er en «løysing som tar dilemma ein står overfor på alvor».

Uttalelsen er ikke overraskende. Flere biskoper har tidligere gitt beskjed om at de støtter dagens abortlov. For litt over to år siden skapte et samlet bispemøte forundring og forskrekkelse ved å uttale at et «samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten en slik adgang».

Jeg klarer ikke å forstå det annerledes enn at argumentasjon til Fykse Tveit er noe selvmotsigende. For hvis det altså er slik at fosteret har krav på vern fra det er unnfanget, hvordan det gis full støtte til en lov som ikke gir fostre under 12 uker noen form for reelt vern?

Det sjette bud som rettesnor

Tenker vi etisk, og altså holder oss unna den politiske arenaen en liten stund til, mener jeg kristne har gode grunner for å problematisere enhver abort. Hvis et foster fra unnfangelsen av er et menneske som Gud har skapt, er abort å ta et menneskeliv. Og det er å bryte det sjette bud.

Etter mitt syn kan også et slikt ståsted også forsvares rasjonelt og allment. For rent biologisk er fostret et selvstendig menneskeliv fra første dag.

I dag synes det viktigste argumentet til støtte for abort å være barnets avhengighet av sin mor. Derfor settes det også en absolutt abortgrense når fosteret er levedyktig utenfor mors mage. Men det er jammen vanskelig å argumentere godt for at menneskeverdet forutsetter at vi ikke trenger andre mennesker. Og heller ikke en toåring eller femåring klarer seg alene.

Et krevende dilemma

Jeg erkjenner fullt ut at abortspørsmålet presenterer oss for et reelt og krevende dilemma. Det skyldes at interessene til to ulike individer kan stå mot hverandre; kvinnen som bærer barnet og fosteret.

Normalt er det slik – som mange har sagt de siste ukene – at «moren er barnets beste forsvarer». Men når abort foretas, er realiteten at heller ikke kvinnen maktet å forsvare livet til det aktuelle fosteret. Og da blir spørsmålet om ikke samfunnet bør forsvare også sårbare mennesker i livets aller første fase.

Med mitt siste spørsmål er veien kort til den politiske arenaen. Og jeg avviser altså ikke at etikk og politikk henger sammen. Å mene at et foster er et menneske med menneskeverd får politiske konsekvenser.

Min mening er at kristne bør problematisere prinsippet om selvbestemt abort siden ingen fostre da gis noen rettslig beskyttelse før uke 12 (eller 18 eller 22 hvis abortloven endre).

Hvem bli kirken talsmenn for?

Men politikk handler om mye mer enn å lage lover ut fra prinsipper. Det har de siste månedenes abortdebatt illustrert. Blant annet er det relevant å spørre:

Gjør det noe å utvide abortgrensen hvis antallet aborter antagelig ikke vil øke? Har det noen hensikt å videreføre abortnemndene i forbindelse med senaborter hvis resultatet blir det samme? Er det forsvarlig å forby abort hvis resultatet blir illegale aborter som attpåtil fører til at noen kvinner vil dø?

Denne typen spørsmål er det selvsagt nødvendig å diskutere. Og jeg aksepterer at kristne kan gjøre noe ulike vurderinger. Innbakt i politikkens natur er mye pragmatikk.

Men trenger kirkeledere virkelig å mene mye om slike politiske avveininger? Resultatet kan raskt bli at politisk pragmatikk overskygger etiske prinsipper. Og istedenfor å være stemmen til de aller mest sårbare – nemlig de barna som gravide kvinner opplever som uønsket – blir kirkens talsmenn politiske synsere.