Drukner identiteten i anbudsvilkårene?

I 1868 etablerte Cathinka Guldberg den første sykepleierutdanning i Norge, gjennom diakonisseinstitusjonen Lovisenberg. Det var på eget initiativ og drevet av et behov hun inspirert av sin kristne tro ville ta ansvar for å fylle. Dette er en historie av mange, men en god illustrasjon på den tradisjonen diakonale virksomheter står i.

Fra sin pionerrolle har tidlige institusjoner som for eksempel Diakonhjemmet, Blå Kors og Haraldsplass, i stadig sterkere grad blitt vevet inn i tjenester og samarbeid der offentlige organer legger premisser for anbud, kvalitet og resultatkrav av tjenestene. Tilsvarende kan også gjelde for nyere institusjoner som Modum Bad og Kirkens SOS. Over tid kan dette føre til en faglig og institusjonell likedanning med øvrige offentlige velferdstilbud og –virksomheter.

Dermed blir det avgjørende å spørre: Hvordan vedlikeholdes og utvikles den diakonale identiteten i institusjonene etter som de modnes, rekrutterer nye medarbeidere og utfordres av nye rammevilkår?

Trengs refleksjon

I Skaperkrafts nye bok «Nestekjærlighet på anbud?» tar de ulike medforfatterne tak i sentrale utfordringer diakonale institusjoner står overfor. Når vilkårene har endret seg, tror vi det er avgjørende med en dypere refleksjon over disse spørsmålene for å kunne sikre og styrke diakoniens plass i velferdssamfunnet framover. Vi vil kort peke på noen sentrale tema for refleksjon.

• Diakonale virksomheter må alltid leve i den spenning som eksisterer i grenseflaten mellom grunnleggende verdier og forventninger og krav som stilles til helse- og velferdstjenester. Vi vil peke på hvordan et kontinuerlig arbeid med verdier, vil kunne bygge bro mellom profesjonell hverdagspraksis og institusjonens formål og identitet. Når verditolkning og verdiforankring skjer som kontinuerlige prosesser i organisasjonen, kan grunnlaget legges for at det utvikles en tydelig identitet. Ledere er sentrale aktører i institusjoner, både med hensyn til å møte utfordringer og sikre forsvarlig drift og gode tjenester og i kraft av deres ansvar for å fortolke og løfte fram institusjonens formål og grunnleggende oppdrag.

• Institusjonene må også finne sin plass i et politisk klima der det politiske miljø i økende grad ønsker å skille mellom kommersielle og ideelle aktører.
• Diakonale virksomheter har som sivilsamfunnsaktører to sentrale relasjoner: Relasjonen til kirken og relasjonen til det offentlige. Atle Sommerfeldt argumenterer i boken ut fra bærekraftsmålene, hvordan en forsterket relasjon mellom de diakonale organisasjonene og kirken vil styrke begges identitet og handlekraft i samfunnet.
• Hvordan utøves diakonal virksomhet i et livssynsåpent samfunn? For institusjonsdiakonien mener vi en klar kristen trostilknytning er et godt utgangspunkt for å praktisere livssynsåpenhet. Livssynsåpenhet betyr åpenhet for ulike livssyn, men fordrer kompetanse både om eget ståsted, nysgjerrighet og åpenhet for andres. Her tjener Kirkens Bymisjon som et godt eksempel.

• En empirisk undersøkelse foretatt i forarbeidet til boken antyder at ledere er usikre på hvordan den diakonale identiteten kan og bør profileres. Profilering utøves kontinuerlig i eksterne samarbeidsrelasjoner, rekruttering, markedsføring, synlighet i media, påvirkningsarbeid, internt arbeid med den diakonale profilen samt virksomhetskritiske prioriteringer. Svarene i undersøkelsen viser at det også her er behov for videre arbeid og refleksjon.
• Det er en klar tradisjon i diakonien å ta rollen som talsperson i det offentlige rom for utsatte grupper. Rollen fordrer en egenart som egner seg til å skille diakonal virksomhet ut fra andre offentlige eller private kommersielle tjenester.
• Den diakonale tradisjonen forplikter til å være i front når det gjelder å avdekke nye behov, og bidra til å dekke disse. Slik kan diakonale institusjoner videreføre kapasiteten til å gi marginaliserte grupper en stemme, og ved å opprette kontakt mellom nye brukergrupper og offentlige instanser.

Historien er en ressurs

Når den diakonale identiteten skal videreutvikles under helt nye vilkår er særlig institusjonenes historie og teologiske fundament en ressurs.

Over tid har mange diakonale institusjoner også forvaltet sin stiftelseskapital på en god måte. I boken peker vi på de muligheter dette gir. Gjennom en bevisst, ansvarlig forvaltning av historisk gitte ressurser vil mange institusjoner kunne profilere seg som selvstendige aktører, ikke bare som supplement og tjenesteleverandør.

Endringer skjer raskere enn før og vår tid kalles både flerreligiøs, postmoderne og postsekulær. Våre framtidige muligheter defineres ikke bare av politikere og markedet, men også av oss selv. Når det nå stilles spørsmål ved velferdssamfunnets bærekraft, ligger det store muligheter i våre tradisjoner som laboratoriefabrikker som innoverer for morgendagens velferd, med utgangspunkt i det felles beste.