Dialog bør trumfe algoritmer i transdebatten

Etter at Twitter sensurerte dokumentaren «What is a woman», måtte sjefen selv, Elon Musk, på banen for å reversere sensuren. Ikke nok med det: «Alle foreldre burde se denne», tvitret han like etterpå. Drøyt to uker og over 180 millioner visninger senere har trans-debatten blusset opp igjen med orkan styrke i sosiale medier.

De siste årene har jeg ikke tellingen på hvor ofte jeg har blitt presentert idéen om at kjønn er flytende. At man kan velge hva man er og vil være. At menn kan føde, at kvinner kan ha penis. At egen selvforståelse av kjønn trumfer vitenskap og biologi.

Algoritmer i sosiale medier er laget for å pushe sensasjonelt innhold til skjermene våre for å holde på oppmerksomheten vår. Reklamene, som serveres mellom reels, feed og story, er det som gjør at tech-selskapene er noen av de mest innbringende selskapene i verden. Oppmerksomhetsøkonomi kalles det, det er 50/50 psykologi og økonomi.

I en kultur hvor oppmerksomheten vår har blitt solgt til høystbydene over mange, mange år er det ikke rart at idéer fra ytterkantene har blitt mainstream. Det er masse å nevne her, men transaktivisme er noe av det som virkelig har fått skjermtid i Vesten. I dag trenger man ikke algoritmer for å bli eksponert for sensasjonelle idéer (som så og si ingen trodde på for ca to minutter siden), du kan bare lese lærebøker i barneskolen.

Det underliggende spørsmålet

«What is a woman» er en sprø film. Den er vond og interessant samtidig. Som alt du eksponeres for på nett bør også denne filmen sees med litt sunn skepsis. Men jeg anbefaler å se den! Om så bare for å fornærme algoritmene dine.

Når det gjelder tematikken er det for meg et poeng å anerkjenne at det selvsagt må være grusomt å ha det vondt i den kroppen man har. At man skal møte disse menneskene med medfølelse, omsorg og et lyttende øre bør vi alltid etterstrebe. Selvfølgelig.

Det underliggende spørsmålet i filmen (og samfunnsdebatten) er imidlertid om vi i dag møter menneskene og problematikken på en god måte?

På lørdag fikk vi lese Aleksander sin tragiske historie i VG. Mobbeofferet som bare ønsket seg noen å snakke med, men som endte opp med et kjønnsskifte. I USA kjemper friidrettsutøver Selina Soule for rettferdig kvinneidrett, etter at hun gjentatte ganger har blitt frarøvet muligheten til å kvalifisere seg til løp fordi menn (som juridisk har blitt kvinner) vinner over henne med klar margin. Det finnes eksempler på vanlige folk som mister jobbene sine fordi de kommuniserer, i tråd med biologien, at menn aldri kan bli kvinner. Utallige har blitt kansellert fra SoMe og samfunn av samme grunn. Politikere handler i frykt, foreldre er i villrede, men verst av alt: tenåringer over hele verden eksponeres for idéen om at drastiske og irreversible endringer med sine friske kropper kan bedre deres mentale helse. At såkalt kjønnskorrigerende behandling har en slik effekt finner likevel ikke støtte i forskningen.

Baklengs utvikling

Hvorfor er dette så viktig da? Kan ikke folk få lov å leve livet som de vil? Føle hva de vil? Være den de vil? Jo. Men dette handler ikke bare om hva som bør være lov, det handler også om hva som er i ferd med å bli ulovlig.

Dernest er dette et viktig tema fordi det først og fremst går ut over barna og ungdommene våre. Siden tidenes morgen har tenåringer vært hormonelle og forvirra, det er normalt. På begynnelsen av 2000-tallet kunne man telle på én hånd hvor mange unge som følte seg «født i feil kropp» i Norge, i 2022 ble 268 barn under 18 år henvist til behandling for kjønnsinkongruens, 74 prosent av dem var jenter.

For det tredje genererer transaktivisme en tragisk, baklengs utvikling for kvinner. Det er en hån at menn blir kåret som «woman of the year» uten å en gang ha hatt mensen. «Å være kvinne handler ikke bare om hva som er mellom bena!» hyler aktivistene. «Nettopp!» kan man svare da. Det handler om kromosomer og hormoner. Om biologi og psykologi. Det handler om seksualitet og femininitet. Å være kvinne kan ikke reduseres til fakter og følelser man imiterer og adopterer. Det er en nedverdigende fornærmelse av den unike halvparten av verdens befolkning.

Dialog framfor algoritmer

Algoritmene er på jobb for å prøve å gjøre oss til meningsroboter som ikke evner å ha to tanker i hodet samtidig. Men tenk om vi kunne fortsette denne samtalen som mennesker. Tenk om man kunne møte hverandre med både kjærlighet og sannhet. Tenk om man klarte å være både hyggelig og tydelig. Tenk om man kunne stå fast i sin overbevisning uten å fordømme andre.

Kanskje noe å strekke seg etter i juni måned, uansett hvilken bås algoritmene forsøker å plassere oss i.