Dette er ikke et bilde på «åndelig fattigdom»

Det er kanskje først nå vi har krefter til å se tilbake på en tid da mye gammel falt og mye nytt fant veien. Der «normallivets grunnleggende koordinater er i ferd med å forsvinne», som den slovenske filosofen Zizek skrev profetisk i pandemiens første dager. Bare i katastrofen, skriver han, evner vi å reflektere over de grunnleggende trekkene i det samfunnet vi lever i.

Han kan dessverre ha rett. Men gjelder dette også for kirken? Har vi i denne tiden sett noe vi ikke så før? Eller har vi bare opplevd en trist, nå avsluttet periode, hvor kirken ble overrumplet av et nødvendighetsspråk som den ikke klarte å protestere mot?

I VL (16/2) skriver sokneprest Morten Stensberg om hvor utrolig flink Den norske kirke var når det gjaldt forvaltning av smittevernet. Ja og Amen, sa kirken hver ganget nye påbud ble lansert. Stensberg hadde håpet på «en teologisk og eksistensiell samtale om hva som skjedde med oss» i denne rare tiden. Men kirken forble taus.

Langt fra åndelig fattigdom

Et bilde vi har sett flere ganger når det har vært snakk om stengte kirker, er fra Vår Frue kirke i Trondheim. På bildet ser vi oransje skjerf, bundet opp på annenhver benk. «Nedstengning» er assosiasjonen som straks dukker opp. Men det som bildet faktisk viser er en kirke som holdt åpen.

Vår Frue kirke er riktignok ikke en helt vanlig kirke, men en kirke som drives av Kirkens Bymisjon som omsorgskirke. Noen av dem som kommer er mennesker som sliter med diagnoser, fremmedgjøring, rus eller andre utfordringer. Det er en kirke som holder hverdagsåpent med matservering, musikk, sangkafe med mer. Men det er også en kirke som holder gudstjenester, hverdagsbønner, hver eneste dag.

Hva gjorde denne kirken da samfunnet stengte ned? Den flyttet alt det sosiale ut. Kjøpte tre bålpanner. Skapte en ny rytme. Hver dag kl. 12 ble bålene tent på kirkebakken. Der ble maten servert. Kaffe-vognen ble trillet ut i snø og regn. Konsertene som tidligere var i kirkerommet, ble nå gjennomført på kirkebakken hver dag kl. 13. Vi kalte det bålpannekultur. Men vi holdt fast på hverdagsbønnen så langt vi kunne, inne i kirken. Her samlet vi hver dag 10-20 personer.

Var det åndelig fattigdom vi opplevde i denne tiden mens byen lå stille? Nei, tvert imot. Vi lærte at mye stod på spill. Vi erfarte at det åndelige behovet var stort. Vi klemte ikke, men folk kom, tente lys og deltok med større sårbarhet og tilstedeværelse enn vi noen gang hadde sett før.

Livreddende for mange

Uke for uke, måned for måned, fikk vi tillatelse fra kommunelegen, som mente at fellesskapet rundt kirken var livsviktig. Og flere har sagt at nettopp det at Vår Frue holdt åpent med mat, fellesskap og bønn gjennom hele perioden, har reddet liv.

Men det som også må sies høyt er at kirken ikke bare viste seg livsviktig for de som lever gatelivet. Vår erfaring er at den også var livreddende for mange andre. Bålpannene med musikk, diktlesning og sang ble insisterende håpstegn i byrommet. De fikk blikk til å møtes og mennesker til å samles under åpen himmel på tross av avstandskrav.

Noe av det viktigste vi lærte av å flytte ut, er at åpenhet også handler om å åpne opp for det åndelige livet i byen. Vi så hvordan kirkens rytme forplantet seg i byrommet. Det var ikke bare våre kjente gjester, «de som hører til i Vår Frue», som kom. Det var også andre folk fra byen som stoppet, satte seg ved bålene, tok seg tid til en prat, gikk inn i kirken, tente lys eller deltok på hverdagsbønnen. Når vi snakker om åndelighet, om troslivet, må vi derfor også snakke om hvor vi forventer å finne det. I det kirkelige apparatet? Da blir vi kanskje skuffet. Ute i byen? Det var dette vi opplevde, og vi ble ikke skuffet.

De sårbare er oss alle

Et såkalt livssynsåpent samfunn har den fare i seg at vi ender opp i hver vår lille båt, hver vår familie, hvert vårt hus, hver vår kirke. Hvis man da er så heldig å ha et hus, en familie og en kirke. Selv om koronaen avslørte verdens ulikhet, ble den også en påminnelse om det store fellesskapet. At de sårbare, de ensomme, ikke er de andre, en egen gruppe som trenger hjelp. Det ble tydelig for oss at de sårbare, de ensomme, er oss alle.

Zizek beskriver det dystopiske landskapet nådeløst presist, hvordan vi «holder oss hjemme, arbeider foran datamaskinen, kommuniserer med hverandre via nettmøter, bruker en treningsmaskin plassert i et hjørne inne på hjemmekontoret, får mat levert på døren». Men han minner oss samtidig om at den kristne troen bærer på en radikal drøm om noe annet. En drøm om det store fellesskapet, der mennesker rekker ut med solidaritet og kjærlighet. En drøm ikke engang koronaen klarte å slukke i Vår Frue.

Kanskje det som har skjedd ikke er at troen ikke lenger er livsviktig for manges liv. Men at vi som kirke har glemt at den er det.