Det viktigste med folkekirken
DEN NORSKE KIRKE: Det er selvsagt nødvendig at kirken er åpen mot det folkelige og mot kulturen. Men dette er ikke det viktigste ved en folkekirke. Det viktigste er livsfaseritene.
En gruppe teologer foreslo i Vårt Land 4. mai å dele Den norske kirke inn i to virksomhetsområder med egne spesialprester og kirkebygg: ett virksomhetsområde for dåp og andre kirkelige handlinger, og ett annet for «… styrkede lokalfellesskap». Dette for å bygge folkekirke i en ny tid. Jeg er redd resultatet ville bli det motsatte: at folkekirken svekkes og at den litt etter litt vil bli demontert.
En livsløpskirke
Det er selvsagt nødvendig at kirken er åpen mot det folkelige og mot kulturen. Men dette er ikke det viktigste ved en folkekirke. Det viktigste er livsfaseritene – dåpen, konfirmasjonen, bryllupet og begravelsen – og at dette er kirkelige handlinger med gudstjenestelig karakter, ikke «tjenester» kirken gjør overfor «noen andre». Folkekirken er en livsløpskirke.
Livsløpskirken har bibelske røtter, på samme måte som evangelisering og de små trosfellesskap
Inntil nylig ble livsløpskirken ivaretatt av staten gjennom lovverk, skolevesenet og skikk og bruk. Da kunne vi kirkeaktive bruke krefter på lokalmenigheten som frivillig organisasjon. Men når båndene til staten er blitt løst – sist ved grunnlovsendringene i 2012 – er også de folkekirkelige strukturene overlatt til kirkens eget ansvarsområde. Den største utfordringen må da være å skape sammenhenger, ikke å organisere dette i ulike sektorer.
Kirkens ledelse – lokalt og sentralt – kan selvsagt velge å videreføre den tradisjonelle todelingen mellom venneflokk og folkekirke, som sosiologene i dag gjerne kaller «trosfellesskap» vs. «ritualkirke». Men å kalle denne strategien nytenkning for fremtidens folkekirke er direkte misvisende. Dette er repetisjon av tanker og modeller fra 1800-tallet.
Bibelske røtter
Hva skal vi så gjøre? For det første må vi slutte å bruke uttrykket «kontaktflate» om folkekirkemenigheten. De er allerede menighet, riktignok med mange feil og behov, men like fullt menighet. Under pandemien har mange hatt gode opplevelser med involvering av familien ved dåp utenom gudstjenesten. Slik deltakelse kan også skje i en gudstjeneste, dersom den for alvor er forberedt med tanke på dette.
Derfor er mitt andre forslag at det organiseres kurs og bibeltimer om hvilken betydning de folkekirkelige handlingene har for vårt trosliv. Livsløpskirken har bibelske røtter, på samme måte som evangelisering og de små trosfellesskap.
