Det er viktig hva man kaller Gud
VOLD I HJEMMET: De som er kategorisk avvisende til Gud som «hen» eller «hun», bør prøve å sette seg inn i hvor mye pronomenet betyr for sånne som meg.
Mitt sterkeste minne av min far er den gangen han slo i stykker en knokkel i kroppen min. Moren min stod for øvrig og så på.
I den siste tiden har det vært en debatt i Vårt Land om hvorvidt man skal kunne si hen eller hun, eller mor eller far om Gud, i kirkens liturgier.
Det nevnes så vidt, men det ER viktig å forstå og lytte til dette argumentet også: Vi er mange som ikke klarer se for oss en god far i himmelen, når vi ber Fader vår.
Gud blir alt annet enn en far som vil meg vel, noen jeg kan ha tillit til, når jeg har de erfaringene jeg har med ordet «far».
Gudebildet blir vanskelig
Når ettervirkninger av traumene mine slår ut, når det er en dårlig dag , da trenger jeg å be om støtte og få trøst. Men akkurat da er det vanskeligst å be. For da ber jeg til en Gud som også er en far. Far betyr fare, for meg og i mitt liv.
Når traumer og liturgi, begge med en far i hovedrollen, møtes, da blir gudebildet vanskelig for meg. Troen likeså.
At jeg mentalt sett forstår forskjellen, hjelper lite, når både troen og barndommen ligger så dypt i meg, så nært det aller innerste.
Far betyr fare, for meg og i mitt liv
Anonym
En livbøye
Det var en prest, som i sjelesorgsamtaler oppfordret meg til å heller prøve å tenke på Gud som «min Skaper». Det var en livbøye for troen min.
Det sitter fortsatt langt inne å klare å endre mitt indre «liturgiske språk». Alle søndager med Fader vår, all pugging av bibelvers og bruk av Gud som han, som far, sitter i. Og traumene sitter i.
Men det hjelper, smått om senn, å heller tenke på Gud som hen, eller som en kraft, en skaper.
Jeg trenger troen
Troen har betydd mye for meg, til håp og trøst gjennom det jeg har opplevd. Som hjelp til å bekrefte mitt menneskeverd, selv om andre har tråkket på det.
Jeg trenger troen så sterkt at jeg prøver å huske på det presten sa: Tenk på Gud som vår skaper, som en kraft som er allestedsnærværende, som trøster. Som vinden, som kjærligheten. En Gud som kan være trygg og god, en Gud som av alle fine ting, også kan være en Hen.
De som er kategorisk avvisende til Gud som hen eller hun, bør prøve å sette seg inn i hvor mye pronomenet betyr for sånne som meg.
Skribenten ønsker å være anonym. Vårt Land kjenner vedkommendes identitet.