«Det er viktig å utvikle et vokabular som synliggjør skeive liv og stemmer i debatt om diakoni»
DIAKONI: Noe av det som gjør dette særlig interessant og utfordrende å arbeid med, er at spørsmålet om forholdet mellom kirke og diakoni blir skrudd sammen på en annen måte enn vi er vant til å tenke.
De siste årene har Den norske kirke gjennomgått en markant endring i synet på om skeive. Denne utviklingen er entydig gledelig, og viser hvordan evangeliets frigjørende kraft skinner med en sterkere kraft enn mange av oss hadde våget å håpe på bare for kort tid siden.
Skeiv teologi er et etablert begrep i akademia innenfor akademisk teologi. Men kombinasjonen skeiv og diakoni er for mange fortsatt ny. Det er viktig å utvikle et vokabular som synliggjør skeive liv og stemmer i debatt om hva diakoni er – og hva det bør være.
Uten kirken som fortolkningsramme ville ikke diakoni finnes som begrep, da alle handlinger som kan beskrives som «diakonale» også kan beskrives med er rent allment og sekulært språk
Paradoksal kombinasjon
Noe av det som gjør skeiv diakoni til særlig interessant og utfordrende å arbeid med, er at spørsmålet om forholdet mellom kirke og diakoni blir skrudd sammen på en annen måte enn vi er vant til å tenke. Kombinasjonen av begrepene skeiv, diakoni og kirken er paradoksal: på den ene siden er kirken den institusjonelle forankringen for teologien som fortolkning av en felles og allmenn virkelighet. Uten kirken som fortolkningsramme ville ikke diakoni finnes som begrep, da alle handlinger som kan beskrives som «diakonale» også kan beskrives med er rent allment og sekulært språk.
I tillegg er det åpenbart at mange skeive finner mening og støtte i kristen tro og ordinære menighetsfellesskap.
På den andre siden er det også åpenbart at både kirker generelt og Den norske kirke spesielt har vært både kilde og garantist for den nedvurderinger og diskriminerende som skeiv identitet gjennom århundrer har opplevd. Skeiv diakoni er derfor et begrep som avslører kirkens dype ambivalent i møte med marginaliserte grupper: Kirkelige dokumenter fra toppledelse og kirkemøter har praksis skapt en samtale om skeive som har redusert noen mennesker til et «sak» som alle presumtivt har et mandat til å skamløst mene noe om. Historisk sett har kirken ikke vært en alliert for skeiv rettighetskamp. Å skrive diakoni- og kirkehistorien som skeiv historie viser hvordan diakonal praksis har fungert som en seleksjonsmaskin for hvem sin marginalisering som har blitt regnet som gyldig eller verdig.
Historisk sett har kirken ikke vært en alliert for skeiv rettighetskamp
Kan skape legende praksiser
Samtidig er dette bildet ikke entydig: Kirkens Bymisjon ansette skeive prester lenge før Den norske kirke gjorde dette. Midt under AIDS-epidemien feiret Bymisjonens prester Enkemesse på utestedet Enka natt til allehelgenssøndag. Denne praksisen er et svært godt eksempel på hvordan et kompromissløst møte mellom kirkens rituelle arv og skeiv virkelighet skapte helt nye og legende praksiser innenfor rammen av nettopp en diakonal organisasjon.
Den kanskje en aller viktigste formen for skeiv diakoni er diakoni utført av skeive selv for og sammen med andre skeive. Åpen kirkegruppe og Skeivt kristent nettverk er derfor gode eksempler på skeiv diakoni: her har skeive skapt fellesskap og gitt en plattform for kamp mot undertrykkelse. I et skeivt perspektiv kan man derfor spørre om disse gruppene har virkeliggjort kirkens oppdrag om å være en tjenende folkekirke, i større grad enn den diakoni som er initiert og finansering av Den norske kirke.