Det er kanskje ikke så rart at mobberaten ikke går nedover når vi ser ordskifte i det offentlig rom

Det skrives, utredes og forskes opp og ned i mente, den ene rapporten etter den andre om tematikken mobbing, samme gjelder alle de utallige utvalgsutredninger og Stortingsmeldinger. Det lages handlingsplaner opp og ned i mente, men på tross av dette er mobberaten stabil. Det er kanskje heller ikke så rart når vi ser ordskiftet blant politikkere, samfunnstopper og hva som skrives i kommentarfelter i sosiale medier.

Mobbing og trakassering blant barn og unge er en kjent problemstilling som ofte er debattert. Mobbing rammer både unge og voksne og kan ha mange former. I Norge mobbes rundt 7,1 prosent* av elevene regelmessig ("2 eller 3 ganger i måneden" eller oftere). Dette utgjør cirka 45.000 elever for Norge som helhet. Tallene har vært stabilt de siste årene, uten at mobbingen har gått nedover.

En hele verden fulgte skrekkslagent med da opprørere stormet den amerikanske kongressen. Kongressen ble stormet etter en lengre tirade av landets President og et ordskifte uten sidestykke de siste fire årene.

Fremveksten av sosiale medier har bidratt til at flere bruker sin ytringsfrihet til å delta i den offentlige debatten. Vi ser den offentlige debatten blir hardere og skaper steile fronter og blir stadig mer uforsonende. Vårt postmoderne samfunn preges av at individet i økende grad skal kunne få fremme sitt budskap for enhver pris, selv om det påfører andre smerter. Dagens kommentarfelt oversvømmes av edder og galle rettet mot enkelt individer og grupper.

Hvor er det blitt av menneskeligheten oss mennesker imellom? Enhver toppleder kjenner godt verdien og den positive effekten av et tillitsbasert forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstager. Altså oss mennesker imellom. Det er dialogen oss mennesker imellom som skiller oss fra dyrene, hvor vi har en intellektuell kapasitet til å ha en dialog for å kunne forstå og å tilpasse oss hverandre. Dialog er nøkkelen til relasjoner mennesker imellom, de fleste lytter ikke med den hensikt med å forstå, de flytter med hensikten med å svare. Det handler om å lytte og forsøke å forstå det som en kanskje ved første anledning ikke forstår. Videre er det viktig å ha evne til å se ting i et større perspektiv og ikke bare det åpenbare. Å lytte er en kunst, å tenke på hva en skal svare mens den andre personen forklarer sin ide, er ikke det samme som å lytte. De fleste lytter i dag ikke med hensikten å forstå; de lytter med hensikten å svare. Det å lytte betyr; prosessering av det vi blir fortalt, kunne gi det en forståelse og at en legger inn nok innsats til å forsøke å forstå hva som faktisk blir kommunisert. Det handler om å kunne leve seg inn i og å prøve å forstå en problemstilling utfra ett annet perspektiv enn sitt eget.

Ord er makt og kan bygge broer, men også spre frykt, og hat. Ordene vi velger bidrar også til å legge grunnlag for om ordskiftet blir mykere eller hardere. Den offentlige debatten blir stadig mer polarisert og er ofte ekskluderende for mange. Tanker og ideer blir spredt verden rundt i løpet av noen hundredels sekunder ved ett tastetrykk. Vi ser i dag en fremvekst av hatefulle ytringer i samfunnet, som bidrar til å holde liv i fordommer. Dette bidrar til å frata mennesker verdighet og som bidrar til å skape frykt både hos opinionen, sist, men ikke minst de grupper som rammes. Mine og dine ord bidrar enten til en sterkere polarisering av debatten eller en oppmykning av den. Når våre ytringer er hatefulle har de ikke bare alvorlige skadevirkninger for den enkelte som rammes, de har også skadevirkninger på samfunnet i særdeleshet. Vår tids største samfunns- og bærekrafts utfordring er et voksende utenforskap. Dagens ordskifte bidrar til større utenforskap i samfunnet.

I disse dager snakkes det masse om «importsmitten» av covid19 både av våre riks- og lokalpolitikere. Det blir fort skapt en opinionsoppfatning om at det er arbeidsinnvandrere som har skylden. Igjen blir retorikken dem og oss. Arbeidsinnvandrere blir ofte fremstilt som uansvarlige og uredelige. Hva hadde Norge vært uten alle arbeidsinnvandrere innen bygg og anlegg og skipsverftsindustrien?

Ingen er født med ett negativt menneskesyn, ei heller med rasistiske- og diskriminerende holdninger. Dette er ikke noe som oppstår ikke plutselig over natten, dette er en dynamisk prosess som utvikler seg over tid. Det at barn bedriver mobbing og uttrykker ett negativt menneskesyn, rasistiske- og eller andre diskriminerende holdninger er ikke noe de har funnet på selv. Dette er noe som er tilegnet gjennom sosialisering. Hvordan omtaler vi våre medmennesker rundt middagsborder og i hjemmet, på skolen og arbeidsplassen?

Når ett gjentagende negativt menneskesyn, rasistiske- eller diskriminerende holdninger spres av stadige større mengder av populasjonen bidrar dette til en normalisering av negative holdninger i samfunnet. Sist, men ikke minst, er dette noe barn lett fanger opp og tar til seg gjennom sosialisering som normalt. Det være seg trakasseringa og hatefulle ytringer mot enkelte personer eller grupper. Dette fører ofte til økt polarisering, diskriminering og trakassering, og i ytterste konsekvens vold rettet mot enkelt mennesker og grupper som vi så fra Capitol Hill. Arbeidet mot hatefulle ytringer er derfor et viktig bidrag til arbeidet mot diskriminering og for likestilling. Her har politikere og mennesker i fremtredener posisjoner i samfunnet ett særlig ansvar.

Det er kun gjennom en åpen og respektfull dialog vi kan få et større perspektiv og kunne se en sak fra flere vinkler på tross at en kanskje har helt forskjellig syn på en sak i utgangspunktet. Gjennom dialogen søker vi å forstå hverandre. Der vi i debatten gjerne vil vinne over hverandre, er målsettingen i dialogen å overvinne stereotypier og rett- og galt bildet hos oss selv. I forhandlinger forsøker en å oppnå enighet, mens gjennom dialogen er målet å forstå mer av det vi kanskje ikke er ening i. En bedre forståelse av den annen part blir også en dypere forståelse av seg selv.

På samme måte som de andre også har sine erfaringer og tolkninger. Hvis jeg hadde vært i deres sted, ville jeg antagelig ha tenkt det samme som dem. Det handler om å anstrenge seg for å forstå deres tenkemåte ut fra den erfaring og kompetanse de besitter. Ikke for ukritisk å overta den, men for å få et bredere perspektiv av virkeligheten og ikke bare ut fra ditt og mitt verdensbilde.

Som med alle endringer i livet og samfunnet så begynner i det små og det begynner med hver og en av oss. Vi har alle et samfunnsansvar for hvordan vi snakker om våre medmennesker og for å skape et mer inkluderende samfunn. Vi må selv være den forandringen vi ønsker å se i samfunnet og være verdibærere av et inkluderende, mangfoldig og likestiltsamfunn. Ingen av oss kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt og plutselig er litt blitt betydelig og viktig.

Glenn Hole, Ph.D

Ledelsesfilosof

*https://skoleporten.udir.no/rapportvisning/grunnskole/laeringsmiljoe/elevundersoekelsen/nasjonalt?orgaggr=a&kjonn=a&trinn=7&sammenstilling=1&fordeling=2