Det brysomme flagget

I løpet av lørdag og søndag var det kommet ut nok informasjon til at de fleste kunne se at Hamas overraskelsesangrep ut av Gaza i all hovedsak rettet seg mot sivilbefolkningen på andre siden av gjerdet. Det vi så kunne minne om et plyndringsraid fra en helt annen tid. Væpnede og ubevæpnede menn som stormet over grensen og inn i sivile boligområder. Sivile de ikke klarte å få med seg, ble drept på stedet.

Flere av filmklippene som var tilgjengelig allerede lørdag, var svært rystende. Tilfangetatte og forslåtte sivile bakpå lasteplan. Barn som klynget seg til sine mødre mens deres væpnede gisseltakere ropte og triumferte med automatriflene høyt hevet. Blant fangene var også noen av eiendelene deres, sykler og andre gjenstander som angriperne hadde bemektiget seg. Det var ikke vanskelig å forstå hvilke historiske paralleller de fleste israelere trakk straks de så de fangede kvinnene og barna på lasteplan. Det var som om hele dette raidet var designet for at svaret fra Israel skulle bli så voldsomt som mulig.

Alt tyder nå på at det også blir det. Hensynet til Gazas plagede sivilbefolkning har neppe vært fremst i tankene til Hamas, ei heller hos de som hjalp Hamas i å planlegge massakren.

Det israelske flagget

Etter terroraksjoner fylles Facebook-feeden ofte fort opp med endrede profilbilder, som da franske flagg ble delt i 2015 etter at 130 mennesker ble drept i Paris. Eller da svenske flagg raskt dukket opp i 2017, etter at fem mennesker ble drept i Stockholm.

Dagen etter at angrepet startet i Israel var det fortsatt relativt få kommentarer å spore i Facebook-feeden min. Jeg antok at mange av mine Facebook-venner følte seg låst i en slags frykt for å mene noe som helst, livredde for å bli tatt til inntekt for den ene eller den andre siden.

Jeg følte uansett et behov for å uttrykke hva filmene med fangede familier og triumferende «krigere» minnet meg om, spesielt etter at flere betegnet dette som helt legitim motstandskamp. Men hva skulle jeg illustrere posten med? Ikke disse filmene i alle fall. Det slo det meg at jeg, på samme måte som ved markeringer mot terror i andre land, burde benytte flagget til det rammede landet, men her fikk jeg betenkeligheter.

Bildet av det israelske flagget ble for meg nå en slags test, for det finnes vel knapt noe annet flagg jeg kunne lagt ut bilde av, som ville skapt sterkere reaksjoner i en sammensatt gruppe av Facebook-venner?

I disse dager ville muligens et russisk flagg gitt en del negative tilbakemeldinger, men samtidig har mange klare stemmer vært tydelige på at vi fordømmer det nåværende regimet i Kreml, og ikke russere flest. Jeg har forsøkt å komme på andre flagg, men paradoksalt nok tror jeg kun Nazi-Tysklands flagg fra 1935 til 1945 ville skapt sterkere reaksjoner. Ingen ville antakelig ha plaget meg med spørsmål om Hindu-nasjonalisme eller undertrykking av minoriteter, om jeg hadde postet Indias flagg som bakgrunnsbilde i noen dager.

Politisk ukorrekt

Jeg har selv hverken religiøse, politiske eller familiære bånd til Israel, og jeg visste svært lite om landet før jeg dro dit på perm som 20 år gammel FN-soldat i andre halvdel av 90-tallet. 60 timer fri fra ruinlandet Libanon var det vi fikk. I løpet av disse timene skulle alt skje. Mitt første møte med landet minnet mer om en forelskelse. Netanya og Tel Aviv. Strendene, utelivet, jentene. Jeg syntes alt var fantastisk. Det ble flere slike turer det året, og gjennom møter med unge israelere på min egen alder, fikk jeg øynene opp for at de selvsagt hadde svært ulike meninger om den allestedsnærværende konflikten. Dette var kun ett år etter at statsminister Yitzhak Rabin ble skutt av en høyreekstrem israeler som mente statsministerens undertegning av Osloavtalen var landsforræderi.

I løpet av snart 20 år som historiker på Jødisk Museum i Oslo har jeg fått muligheten til å se andre sider av Israel, men gjennom besøk til jødiske museer i ulike europeiske land har det slått meg at det israelske flagget ikke alle steder ses på som tabu på samme måte som i Norge. Her er nok forklaringene mange, men Midtøsten-debatten og støtten til palestinere har selvsagt vært en sentral og fremtredende del av den venstresiden jeg selv mener å tilhøre.

På tross av det, og på tross av at vi er mange som i større eller mindre grad mener at den viktigste veien til fred er en bedring av palestinernes levevilkår, er det likevel oppsiktsvekkende at det kun er flagget med davidstjernen mange vil se som totalt politisk ukorrekt å dele.

Rester av antisemittisme?

I den korte tiden som har fulgt siden angrepet, har en rekke signalbygg i europeiske byer blitt opplyst i enten israelske farger, eller mer vanlig, med det israelske flagget. Downing Street i London, Brandenburger Tor i Berlin, Eiffeltårnet i Paris, bygninger i Bratislava, Sofia og Kyiv. Jeg kan vanskelig se for meg at noe liknende vil finne sted i Oslo. At for eksempel rådhuset kan lyses opp med fargene til det israelske flagget for, på tross av alle uenigheter, anerkjenne at lørdagens massakre var en enorm forbrytelse, og som flere har påpekt, det største tapet av jødiske liv på én dag siden Holocaust. Til sammenlikning flagget man med det palestinske flagget utenfor Oslo Rådhus 29. november i fjor, på den internasjonale dagen for solidaritet med det palestinske folket.

Jeg tilhører ikke de som peker på antisemittisme hver gang Israel kritiseres. Men igjen til flagget: Hvorfor er det kun dette ene det blir vanskelig å vifte eller markere med? Skal jeg forsøke å liste opp alle ingrediensene i oppskriften på hvorfor, tror jeg at jeg vil avslutte med en forsiktig advarsel: kan inneholde rester av antisemittisme.