Den lammende uroen blant svenske feminister

På utsiden av kvinnebevegelsen, både i Norge og i andre land, merker mange seg nå det som framstår som en stygg konflikt mellom transpersoner, deres støttespillere og såkalt transekskluderende radikalfeminister. Det er ikke til å stikke under en stol at det finnes ulike oppfatninger og meninger blant ulikt posisjonerte feminister. Men er dette nødvendigvis bare et problem?

Fra august 2017 til september 2018 gjorde jeg feltarbeid i verdens kanskje mest beryktede kvinneaktivistmiljø – det feministiske aktivistiske miljøet i Stockholm. Muligvis kan erfaringene fra Sverige inspirere oss til å se annerledes på situasjonen i Norge.

Tett på radikale feminister

I Stockholm gjorde jeg deltagende observasjon i en lang rekke sammenhenger: en vegansk kafé og «safe space» for feminister og skeive, et separatistisk fanzinekollektiv for kvinner og ikke-binære (her brukt som et begrep som rommer alle transpersoner), en organisasjon for mannlige feminister, lokale grupper i partiet Feministisk initiativ og deres ungdomsorganisasjon, Unga feminister, på demonstrasjoner, aksjoner, sosiale medier, debatter, forelesninger. Daglig omgikk jeg mange feminister – flere hundre til sammen under hele perioden. Et safe space er forresten et sosialt rom der marginaliserte personer kan komme sammen for å snakke om og utfordre sine felles erfaringer, i fravær av ytterlige marginaliserende ytringer og handlinger.

I flere av de feministiske sammenhengene der jeg deltok, oppstod det mange diskusjoner om trans. Da var det konsekvent noen som ytret: «Man får inte ifrågasätta hur någon annan väljer att identifiera sig». Og konsekvent nikket de øvrige i selskapet bifallende.

Dette var et uttrykk for en forståelse av kjønn som har blitt mer og mer utbredt. La oss kalle det for en identifikasjonsbasert forståelse av kjønn. Denne forståelsen innebærer at det er mulig å bli tilskrevet et kjønn ved fødselen og senere identifisere seg med et annet. Dette er en forutsetning for trans som et kulturelt fenomen. Det er en annen forståelse av kjønn enn den biologiske forståelsen, der en person anses å være mann eller kvinne på grunn av sine kromosomer og anatomi.

Påfallende lite debatt

Hva slags feminister hadde jeg egentlig med å gjøre? De aller fleste jeg traff identifiserte seg som «intesektionella feminister». Interseksjonalitet handler om hvordan ulike sosiale kategorier, som for eksempel kjønn, rase/etnisitet og funksjonsevne, samvirker og skaper ulike forutsetninger og liv. En følge av dette var at feministene jeg ble kjent med fokuserte særlig på antirasisme og inkludering overfor transpersoner.

Således tok mange av feministene i Stockholm gjerne til orde hvis de opplevde at noen sa eller gjorde noe som de kjente igjen som «transfobiskt» – en negativ merkelapp som de klistret ytringer, handlinger og personer som kunne tolkes som uvennlig overfor transpersoner. Et utbredt fenomen i dette miljøet var at feminister gjerne omtalte andre kvinner som stilte spørsmål ved den identifikasjonsbaserte forståelsen av kjønn for «terfs», som er en forkortelese for «trans-exclusionary radical feminists». Man mener altså at «terfs» er transfobiske feminister.

Under feltarbeidet i Stockholm traff jeg ingen som på en eller annen måte aktivt ekskluderte transpersoner. Eldre aktivister som hadde vært med siden 70-tallet delte tilsynelatende tankegodset til de yngre interseksjonelle aktivistene. Selv store og etablerte organisasjoner for krisesentre for kvinner ønsket personer som «identifierar sig som kvinnor» velkommen.

Disse erfaringene betyr ikke at feminister med andre meninger når det kommer til transpersoner og deres plass i feminismen og samfunnet, ikke eksisterte i Sverige. Jeg har ikke noe empirisk belegg for å påstå at de var mange, men deres fravær – både i den interne debatten i det feministiske miljøet og i det offentlige ordskiftet – var påfallende. (Et unntak var en kortlevd diskusjon som oppstod i kjølvannet av en debattartikkel i Aftonbladet i 2018 av journalist Kajsa Ekis Ekman, der hun stilte kritiske spørsmål ved «den nya synen på kön».)

Vil framstå som moralsk hederlige

Jeg mistenker at dette var en konsekvens av minst to ting: Det faktum at den interseksjonelle feminismen har blitt hegemonisk i Sverige, men også en kollektiv tendens til å peke fingeren mot andre for selv å framstå som god.

Min erfaring er at det sjeldent var transpersoner som anklaget ciskvinner for transfobi. Snarere var det «allierade» – personer som støtter en marginalisert gruppes sak, men som selv ikke tilhører denne gruppen– som lett fyrte av kommentarer hvor de stemplet andre kommentatorer som transfober. Hvorfor det?

En teori: Dette var én av mange måter for velmenende aktivister å forsøke å overbevise seg selv og omverdenen om at de er gode og gjør noe godt. En handling som tilsynelatende bidro til transpersoners sak – å avsløre noen andre eller noe de sa som transfobisk – dreide seg egentlig om disse kommentatorenes selvfølelse og deres egne behov av å framstå som moralsk hederlige. I en kultur hvor man kontinuerlig måles og tildeles fordeler og status på bakgrunn av hvordan man presterer er kanskje ikke det så rart.

Denne situasjonen hadde en spesiell konsekvens for det feministiske aktivistiske miljøet i sin helhet. Feministene jeg traff var påtagelig engstelige. Uroen blant dem dreide seg i hovedsak om en frykt for å bli ansett som «problematisk» på grunn av noe man hadde sagt eller gjort. Ytterst få våget å være problematiske, kanskje fordi alle visste at den som nektet å føye seg etter majoritetens anbefalinger risikerte å bli avkledd som feminist og ekskludert fra miljøet. I sin tur hadde uroen derfor en slags nedkjølende effekt: Den gjorde at visse diskusjoner ikke kunne spille seg fullstendig ut.

Frisk debatt har fordeler

Jeg har ikke forsket på feministisk aktivisme i Norge, og kan derfor ikke komme med sterke påstander om situasjonen her til lands. Men det er tilsynelatende mer offentlig debatt rundt disse spørsmålene i Norge enn Sverige.

Som antropolog har jeg ingen formening om det jeg studerer er bra eller dårlig, hvem som har «rett» og hvem som har «feil». Etnografisk forskning har helt enkelt et annet formål. Men som en privatperson som er interessert i samfunn, politikk og feminisme, kan jeg ikke unngå å tenke at frisk debatt kan ha fordeler som lammende uro ikke har.