De mange lister

Debattjournalist Gårdsvoll har i VL for 31.10. fremmet betraktninger om de mange lister ved det kommende kirkevalget. En viktig setning har fått et «ikke» for mye – hun mener nok at «kirkens konservative krefter var for seint ute med å forstå og akseptere at utviklingen med frittstående lister var (min utheving) kommet for å bli …».

Perverse effekter av valgordningen

Dette er ikke en helt presis historiefortelling – de konservative kretser som nå er blitt Frimodig kirke, drev ved de to siste valg organiserte kumuleringsaksjoner på nominasjonskomiteenes lister. Dette var i realiteten etablering av et ikke-parti med tilhørende lister, som kan ha gitt dem bedre uttelling enn om de hadde stilt egne lister, fordi de nøt godt også av velgere som brukte listene uten å være klar over at de på grunn av aksjonene i realiteten bidro til å sikre mandat for kandidater de selv ikke ønsket. Det er dette jeg har kalt perverse effekter av valgordningen.

Gårdsvoll fortsetter: de konservative kretsene «… har ved det kommende valget verken evnet eller ønsket å samle seg rundt en alternativ liste». Her er nok «ønsket» mer presist enn «evnet». På høyresiden har vel de frimodige innsett at Bønnelista er i overkant frimodige.

Nøytrale lister kan bli partilister

Litt lenger til venstre er det varslet et nytt parti, Kirken for alle. Hvis det blir noe av, kan det bli vanskelig for velgerne å skille dette partiet fra nominasjonskomiteenes lister. Disse listene vil nemlig vanskelig kunne opprettholde sin intenderte status som vidtfavnende lister – mange som blir forespurt, vil kunne svare at de føler at de sokner til ett av partiene. Dermed oppstår den ironiske situasjon at presumptivt nøytrale lister fra bispedømmerådene i realiteten blir partilister, i opposisjon til de andre listene.

Når det er blitt slik, skyldes det at andre grupper enn de leke representantene i Kirkemøtet var de som avgjorde hvordan valget av leke skal foregå. Et klart flertall av de leke (cirka 45 mot cirka 35) ville gå bort fra ordningen med lister fra bispedømmerådenes nominasjonskomiteer. Når resultatet ble et annet, var det fordi det i alle grupper ansatte var et flertall for at de leke skulle ha slike lister: 8 av 12 biskoper, 6 av 10 prester (én fraværende) og 6 av 9 leke ansatte (for to bispedømmer er det uklart hvordan man stemte), i sum cirka 20 mot cirka 11 for at de leke fortsatt skulle ha en liste-type de ikke ønsket. Disse cirka 20 inntok nok ikke sitt standpunkt fordi de ikke «evnet» (Gårdsvolls uttrykk) noe annet – de «ønsket» denne løsningen, som nå bidrar til at det blir i overkant mange lister.

Mindre effektive aksjoner

I prinsippet opprettholdes muligheten for kumuleringsaksjoner som kan gi perverse effekter, men virkningen av slike aksjoner vil være begrenset, så lenge der nå finnes mange lister, og nominasjonskomiteenes lister dermed får færre stemmer enn før.