De brysomme minoriteter

Et av de viktigste kjennetegn ved en rettsstat er beskyttelsen av minoriteters rettigheter. Det finnes imidlertid mange slags minoriteter. Hvordan skal vi behandle den minoriteten vi kaller vaksinemotstandere?

Tenk deg en minoritet som nekter å bruke bilbelte, eller som insisterer på ikke å holde seg for munnen når de hoster, eller som røyker selv om man vet det er farlig, eller som ikke tar en god og kvalitetssikret vaksine når denne utgjør en stor forskjell for folkehelse og sikkerhet?

Jeg skal innrømme at mine eksempler illustrerer et problem: det er ikke lett å sammenligne epler og poteter, pærer og gulrøtter. Mange vaksinemotstandere vil si at de selvsagt bruker bilbelte, og at de aldri med vilje hoster i andres ansikt. Jeg er sikker på at de fleste av dem ikke røyker. De vil mene at deres vaksinemotstand er både rasjonell og velbegrunnet, og de vil ha seg frabedt dumme sammenligninger.

Alle bærer et moralsk ansvar

Likevel minner sammenligningene oss om noe viktig: Alle bærer som borgere – majoritet eller minoritet – et moralsk ansvar for eget og fellesskapets vel. Mennesker som ikke følger opp dette ansvaret, vil mange rundt dem synes det er vanskeligere å respektere og mer nærliggende å tvinge til å ta ansvar, sammenlignet med minoriteter som ikke setter eget eller andres liv og helse i fare.

Når det i vaksinesammenheng heller ikke er så lett å få øye på det dype tros- eller samvittighetsanliggende som normalt inngir respekt for annerledestenkende og -troende, sitter respekten enda lenger inne.

Tenkning om «den andre»

Vi står overfor et av politikkens mest krevende minefelt her. Mye av den verste intoleranse og undertrykkelse som historien kjenner, handler enten om at den undertrykte part sees på som skadelig eller farlig, eller at den samme part blir sett på som representant for noe fullstendig uviktig eller grunnleggende verdiløst. Utallige minoriteter er blitt forfulgt for sitt særpreg, et særpreg som flertallet slett ikke kan se bidrar til nasjonens enhet eller flertallets ønsker. Slik tenkning om «den andre» har ledet til utallige overgrep – og gjør det også den dag i dag.

Den dypeste moralske appell i mange vaksinemotstanderes argumentasjon er da også respekten for mindretallsstandpunktet og de rettigheter og den beskyttelse som skal følge med det. Vi kan uttrykke dette ståstedet omtrent slik: «Dere synes kanskje dette ikke er så viktig, eller dere mener at standpunktet vårt er direkte farlig. Nettopp da er det så viktig at vi respekteres. Den respekten ligger i demokratiets og rettssamfunnets kjerne.»

Jeg forstår argumentet godt, og det skal lyttes til med alvor. Vi skal aldri undervurdere den fare som en overmektig stat eller en bedrevitende, kvelende flertallsmoral representerer.

Hvordan finne balansen

Så hvordan finner vi da den rette balansen – mellom sikkerhet og respekt, mellom den nødvendige enhet og det respekterte mangfold?

Jeg håper vi kan ta med oss to lærdommer nettopp nå.

For det første: Minoriteten i vaksinespørsmålet må godta en del konsekvenser av sin vaksinemotstand – som restriksjoner og utestengelser fra visse aktiviteter – så lenge disse konsekvensene er forutsigbare, velbegrunnede, demokratisk kontrollerbare og tidsbegrensede. Vaksinemotstanderne bør dessuten være forsiktige med å gjøre et praktisk spørsmål til et dypt samvittighetsspørsmål. Ikke minst bør de oppmuntres til å ta et nytt og kritisk blikk på den type konspirasjonsteorier og løgn som faktisk ligger bak mye vaksinemotstand.

Men for det andre må vi alle øve oss opp i kunsten å leve med forskjeller og minoriteter. En todeling av samfunnet mellom de flinke og de slemme, de normale og de rare, de gode og de onde – de mange og de få – tjener absolutt ingen. En slik todeling leder uvegerlig til farlige fordommer og en form for polarisering som kan rive samfunnet i stykker.

Vi må leve med hverandre

I møte med koronaen kommer vi til å måtte leve med vaksinemotstandere midt iblant oss i overskuelig fremtid, om vi vil det eller ikke. De tar et kostbart og problematisk valg. Vi må hele tiden vurdere hvilke restriksjoner de må møte. Forhåpentlig kan vi komme dit vi befant oss i kampen mot tuberkolose og polio for 50 år siden: at så å si alle slutter opp om et nødvendig og godt vaksine- og testregime.

Men uansett hvordan det går i tiden som kommer og hvilke restriksjoner som må iverksettes mot uvaksinerte: Vi må lære å leve med hverandre på best mulig vis, og vi må, til tross for de sterke følelser, bekjempe stigmatisering og utfrysing. Hånd i hånd med dette går håpet om at det er den rolige og vennlige samtale som i siste instans bidrar til mest mulig fellesskap og forståelse – og også til høyest mulig vaksinasjonsgrad, hånd i hånd med respekt og toleranse.