Dåpens gave - eller en pest og en plage?

Arnfinn Eng

Prest

Det topper seg med Marius Timman Mjaalands harselering av teksten i innlegget i Vårt Land torsdag, hvor han er nedlatende, arrogant og belærende. Og mange prester slutter seg til hylekoret i de ulike debattene som går på sosiale medier. Er det tilfredsstillelsen av å tale biskopene midt imot som er drivkraften? Å kjenne på kraften i sitt presteembete, som gir ingen biskop rett til å instruere hva som skal skje i min gudstjeneste?

Mjaaland betegner teksten som pompøs og belærende. Jeg har lest den gjennom igjen – enda en gang – på jakt etter det pompøse og belærende, og finner det ikke. Han kaller den usammenhengende. Jeg leser igjen – det fremstår da vitterlig som en sammenhengende tekst? Jeg finner i alle fall ingen tematiske brudd eller ulogiske sprang hit og dit.

Selvfølgeligheter betyr ikke at ordene ikke treffer

Og så var det selvfølgelighetene da. Mjaaland kommer med en rekke eksempler på det han opplever som selvfølgeligheter. Jeg undrer meg over hvordan han ville ha vurdert for eksempel mine prekener nå i julen. De var overlesset av selvfølgeligheter og gjentagelser – i møte med disse samme tekstene som vi preker over år etter år etter år. Og så er det nettopp dette som er vårt kall og vårt oppdrag - å gi folket mat – den samme maten - år etter år etter år. Jeg vil tro det er omtrent umulig å komme på noe nytt, noe som ikke har vært sagt før, eller noe som de som sitter i kirkebenkene ikke opplever som selvfølgelig i møte med julens budskap. Men selvfølgeligheter betyr jo selvsagt ikke at ordene ikke treffer, at de ikke er aktuelle, at de ikke taler til menneskers liv her og nå. Maten vi serverer fra prekestolen har ikke gått ut på dato, ordene er ferskvare i det øyeblikket de forkynnes, og i det øyeblikket de skaper gjenkjennelse, mening, liv og tro i den enkeltes liv. Men fritt for selvfølgeligheter og gjentagelser kan de neppe bli.

Jeg skal lese teksten i gudstjeneste

Teksten «Dåpens gave» er ingen preken, og skal heller ikke analyseres eller vurderes som dette. Samtidig er den også en form for forkynnelse om dåpen. Og som alle andre prekener er det noen som treffer og andre ikke, og den treffer noen grupper mennesker og andre ikke. Hvordan denne teksten fungerer kommunikativt i menighetens gudstjeneste kan variere fra sted til sted og fra gudstjeneste til gudstjeneste – og fra prest til prest. Å møte denne teksten med det innsteget mange i prestekollegiet har målbåret den siste uka er i alle fall ikke et godt utgangspunkt for at kommunikasjonen skal være vellykket. Selv tenker jeg å lese opp teksten som en del av min preken, hvor jeg først har en kort preken om dåpen, så leser biskopenes tekst, og avslutter med en kort oppfordring knyttet til dåp. Rammen er en enkel dåpsgudstjeneste i Holmenkollen kapell, med dåp av fem barn, og hvor menigheten i stor grad utgjøres av dåpsfamiliene med følge.

LES OGSÅ: Knallhardt ut mot den nye dåpsteksten til Bispemøtet – mener den er ubegripelig

Nødvendigheten av at ordet forkynnes

Mjaaland kritiserer teksten for å være for lang, for ordrik, for overlesset. «Har vi tillit til at vi der kommer frem for den hellige og mektige Gud og ber ­ydmykt om nåde for hans åsyn, så trengs det slett ikke mange ord for å formidle sakramentenes dybde [...] Om bispemøtet våget å redusere dåpens ­teologi til det helt enkle, kunne de fått sagt det med fire ­setninger. De kunne trukket frem Confessio Augustana artikkel 9 ­eller ­Luthers forklaring. I stedet går de ordrike og ­kronglete ­omveier.»

Selvfølgelige kunne vi gjort dette. Lest et lite utdrag fra dåpsliturgien eller Confessio Augustana, og latt disse ordene stå på egne ben. Nå leser jeg ikke fra CA kommende søndag, men dåpsliturgien skal lyde i sin helhet. Men det er ikke nok! Åste Dokka skriver glitrende i Vårt Land 6. januar om nødvendigheten av at ordet forkynnes i våre gudstjenester, og at forvaltningen av sakramentene og de hellige handlinger ikke kan stå alene, «de trenger ordene for å kunne fortolkes i et kristelig lys». Hennes anliggende er den økende nattverddeltagelsen i vår kirke: «men ordet om måltidet må klinge, hvis ikke er det bare vin og brød vi spiser» - og er selvfølgelig like gyldig i forhold til det som skjer i dåpen.

Leser biskopene ondsinnet og vrangsnudd

Mjaaland er (selvfølgelig!) ikke uenig i dette: «Skal prestene eller biskopene si noe substansielt om dåp og nattverd, så er ­prekenen stedet.» Og da lurer jeg på - går det ikke an å lese biskopenes tekst noe mer velvillig, og gi den plass i gudstjenesten som et forkynnende element i møte med søndagens prekentekst om Jesu dåp? Så er det jo den enkeltes prests oppgave og utfordring å sy dette sammen til en god helhet – som kommuniserer godt med menigheten på det enkelte sted.

Videre er jeg oppgitt over de motiver Mjaaland tillegger bispekollegiet - «Er det tenkt som et pavelig hyrdebrev eller et ­dekret fra kongen? [...] Kan det tenkes at de ikke lenger tror – eller tror at noen andre kan tro – at Gud griper inn i dåpen?» Går det an å lese biskopene mer ondsinnet og vrangsnudd enn dette? Mjaaland er både urimelig og usaklig. Punktum.

Reagerer på tonen i debatten blant prestekollegiet

Jeg har ikke noe behov for å forsvare biskopene, de klarer utmerket å svare for seg selv, og står selvfølgelig inne for den teksten de har utformet. Men jeg reagerer på tonen i debatten blant prestekollegiet i Den norske kirke i kjølvannet av dette. Vi bør holde oss for gode til den type karakteristikker som Mjaaland her kommer med (med mange flere – det er bare å lese debatten som går på ulike tråder på Facebook).

Takk igjen til Sunniva Gylver, som på sin Facebook-side kommer med en poengtert og saklig kritikk av teksten, med en inviterende tone til en god og konstruktiv samtale om et viktig anliggende som vi alle står sammen om: økt fokus på dåp og dåpens innhold i vår tid.

LES MER:

• Kirkevalget førte til at flere meldte seg ut av Den norske kirke i 2019

• Datatilsynet vil ikke tillate at tros- og livssynssamfunn får meldinger om nyfødte