Blomstene på brudesjalet er en del britenes rasisme-historie

«Hvor mørkt kommer barnet til å bli?» Noe sånt skal et medlem av den britiske kongefamilen ha spurt om da Meghan Markle var gravid med sønnen Archie.

Furoren rundt dette spørsmålet er bare den siste i en lang rekke betente debatter om hertuginnens plass i den britiske familien. Kjernen handler om etnisitet.

Briter og blomster

Storebror, Prins William, insisterte på at familien ikke var rasistisk da han ble konfrontert med intervjuet paret ga til Oprah Winfrey. Men det er vanskelig å fjerne monarkiet fra en debatt om rasisme i britisk historie.

Da Meghan giftet seg med prins Harry, var sjalet brodert med blomster som skulle representere landene i Samveldet av nasjoner, en organisasjon av tidligere britiske kolonier som anerkjenner dronning Elizabeth som overhode. Dette er en organisasjon som vitner om at Storbritannia en gang var verdens største imperium.

Nettopp blomster og imperiet er del av en massiv konflikt over rollen rasisme har hatt britisk historie.

Imperium og storslåtte hager

Kew Botanical Gardens i London har nylig bestemt seg for å fremheve sammenhengen mellom det britiske imperiet og dannelsen av hagen. Hagen gikk nylig ut med informasjon om at de skulle inkludere en fyldigere historisk kontekst for hvordan de ulike plantene fikk latinske navn og rollen planter spilte for fremveksten av det britiske imperiet.

En annen ting er debatten rundt National Trust. Organisasjonen forvalter store deler av den rurale kulturarven ved at den tar vare på herskapelige landeiendommer.

De herskapelige bygningene og hagene rundt dem spiller en viktig rolle i en nasjonalromantisk ide om småbylivet på landsbygda i enklere tider.

Her drar vanligvis briter og enorme mengder turister for å oppleve glansdagene til den britiske adelen og overklassen. Her kan man ta seg en god kopp te med scones og småkaker mens man nyter arkitekturen og hagekunsten.

Finansiert av slavehandel

I fire år bodde jeg en kort sykkeltur fra et av disse herskapelige bygningene. Med jevne mellomrom tok vi turen til Seaton Delaval Hall utenfor Newcastle. Bygningen er majestetisk – i alle fall utenfra – og hagen praktfull.

Samtidig var bygningen et minne om noe ikke like ærefullt i britisk historie. Maleriene på veggene inkluderte minst ett maleri der Delaval-familien viste frem sin rikdom ved å inkludere en afrikansk tjener, noe som var et resultat av britenes deltakelse i den transatlantiske slavehandelen. Dette ble ikke nevnt med et eneste ord.

Historikeren Corinne Fowler har samarbeidet med National Trust om å endre på denne tausheten. Hun har ledet prosjektet Colonial Countryside for å fremheve hvordan mange herskapelige eiendommer ble finansiert av penger gjennom slavehandelen og koloniseringen av store deler av verden.

Fowler og kollegaene avdekket at hver tredje eiendom som drives av organisasjonen hadde tilknytning til slavehandelen.

Uforløst rasistisk historie

Det er ikke å overdrive å si at mange ikke har likt hvordan Kew Botanical Gardens og National Trust håndterer britisk historie.

I fjor sommer dannet konservative parlamentarikere Common Sense Group – gruppa for folkelig fornuft – for å kjempe mot det de mener er en overdrivelse av Storbritannias grusomheter. Enkelte har hevdet at Kew Botanical Gardens mangler kontakt med det patriotiske Storbritannia.

Britene har vært stolte av at landet forbød slavehandelen i 1807. Men hvordan man skal forholde seg til at det i det hele tatt var noe å forby, er vanskeligere.

Dessuten, har mange påpekt at hvordan britene gikk fram i verden på 1800- og 1900-tallet ikke akkurat var noen solskinnshistorie. De siste årene har tidligere kolonier ymtet at de vil forlate Samveldet for et endelig oppgjør med kolonitiden. Selv i Australia er det mange som lefler med tanken på et endelig brudd med britene.

Kongefamilien er kanskje ikke en gjeng dedikerte rasister, men de representerer den øverste delen av et samfunn som har et uforløst forhold til rasismens globale historie.

Det tyder på at kongefamilien ikke er i stand til å gjøre mye med det. Men man kan bare ane hvilken rolle hertuginnen kunne ha spilt om ting hadde endt annerledes.