Beredt for hjemkomst?

Norge har et ansvar for å ta imot sine borgere som har vært utsatt for krig og vold i Gaza. Men det er ikke nok å bare hente de hjem. Vi må også sørge for at de får den nødvendige hjelpen og støtten de trenger for å bearbeide sine traumer og integreres i samfunnet. Dette gjelder spesielt barna, som har opplevd grusomme ting som ingen barn burde oppleve.

Spesialisert omsorg

Traumer er psykiske sår som oppstår når en person opplever eller er vitne til noe som truer livet eller den fysiske eller psykiske integriteten. Traumer kan føre til symptomer som angst, depresjon, søvnproblemer, mareritt, flashbacks, konsentrasjonsvansker, skyldfølelse, sinne, isolasjon og mistillit. Barn og unge som har vært utsatt for traumer trenger spesialisert omsorg og behandling for å komme seg.

Gaza, et av verdens mest tettbefolkede områder, er hjem til 2,2 millioner mennesker, hvorav halvparten er barn. Tusenvis av disse barna har mistet livet, men alle er berørt av situasjonen. Over 200 av disse er norske borgere, hvor også halvparten av disse er barn. Disse venter nå på å komme hjem. Dette understreker den kritiske betydningen av et robust mottaksapparat i Norge for de som returnerer fra Gaza.

Vi står overfor en enorm utfordring: Er vi virkelig forberedt på deres hjemkomst? Dette er ikke bare et spørsmål, men en presserende oppfordring til handling. Vi må sikre at vi har de nødvendige ressursene og støttesystemene på plass for å hjelpe disse individene med å gjenoppta livene sine i Norge.

Vår plikt

Norge må forberede et godt mottaksapparat for traumatiserte barn og unge som nå kommer hjem fra Gaza. Dette er UNICEF sine anbefalinger:

• Sikre at mottaksfasiliteter er utstyrt og bemannet tilstrekkelig for å imøtekomme behovene til traumatiserte barn og unge. Dette inkluderer tilgang til psykologisk støtte og terapi, langsiktig oppfølging og helsepersonell med kompetanse på traumer.
• Gi barn og unge mulighet til å uttrykke seg, leke, lære og gjenopprette normalitet gjennom trygge omgivelser, som barnevennlige rom, skoler og fritidsaktiviteter.
• Styrke familiens og samfunnets evne til å støtte og beskytte barn og unge gjennom informasjon, veiledning og opplæring.
• Samarbeid med frivillige organisasjoner, religiøse ledere, lærere, helsearbeidere og andre som har kontakt med barn og unge, for å sikre at de har kunnskap og ferdigheter til å håndtere traumer på en god og profesjonell måte. Å ivareta traumatiserte barn og voksne er ikke bare en humanitær plikt, det er en moralsk og menneskerettslig forpliktelse. Vi må stå sammen som nasjon og vise at våre verdier av medmenneskelighet og rettferdighet ikke bare er tomme ord, men fundamentet for vårt samfunn. Åpen kommunikasjon og samarbeid er nøkkelen til å sikre best mulig hjelp til de som kommer tilbake, slik at de kan starte sine nye liv med verdighet og håp. La oss vise verden at Norge er et land som ikke bare tar vare på sine borgere, men som også forplikter seg til å beskytte de mest sårbare blant oss – våre barn.