Beklager, vi kan ikke svare på ditt rop!

Jeg så meldingen din, unge mann, unge jente. Vi snakket tidligere i år om hvor viktig det er å engasjere seg. At vi alltid må stå opp mot urett. At individets ukrenkelige rettigheter skal stå øverst, og at vi alltid skal beskytte barn. Vi diskuterte om hvordan Vesten er så mye bedre enn andre verdensdeler når det gjelder å stå opp for folkeretten. Hvorfor det var riktig å stå opp for Ukraina. At vi alltid skal si et stort nei til aggressive okkupasjonsmakter.

Nå spør dere meg hvorfor vi ikke stiller opp like mye for Gaza? Hvorfor det ikke er et unisont engasjement mot folkemordet som pågår i Gaza. Deres nyttårsønske er høylytte rop fra norske næringslivsledere og toppolitikere fra det tverrpolitiske Norge. At vi som et rettferdighetsfellesskap skal legge størst mulig press på okkupanten med vestlige, moderne bombefly.

Hvorfor den utbredte tausheten?

Jeg kan bortforklare, men jeg kan ikke svare på spørsmålene deres. Den første uken i krigen ville jeg rope ut mot okkupasjonsmakten som bombet en hel by. Bomber som drepte uskyldige barn og unge. Hver dag ville jeg skrive et langt innlegg om det grusomme som skjedde. Jeg ville formidle frustrasjonen – min og deres. Jeg ville kalle en spade for en spade: en okkupasjon for en okkupasjon. Men jeg valgte å observere signalene, gikk inn på facebook-sidene til samfunnets ledere. Mange følte sikkert det samme som meg – de ønsket rett og slett å fokusere på det nære, på jobben, familien og det lokale engasjementet. Midtøsten var for langt unna. Konflikten var for langvarig.

Det var det jeg innbilte meg. Det var i hvert fall min bortforklaring til dere unge, fordi jeg ønsket så sterkt at dere ikke skulle miste troen på det felleskapet vi er en del av. Og fordi jeg ikke gode svar på hva denne utbredte tausheten skyldtes.

Ut i Oslos gater

Til slutt blåste jeg i det, sammen med dere. Jeg ville rope høyere. Innimellom blir jeg likevel oppsøkt av en indre stemme som sier at jeg ikke bør blande meg inn i storpolitikken. Jeg bør fokusere på den jobben jeg har blitt tildelt. Bli god i mine egne arbeidsoppgaver. Ikke skape unødvendig oppmerksomhet rundt meg som person.

Så dør barna. Nei, de blir drept. De blir bombet i hjel. Over syv tusen barn. Over tretten tusen voksne. Over tjue tusen drømmer som blir aldri realisert. Tjue tusen historier som aldri blir fortalt. Dere ungdommer fortsetter å reagere på dette vanvittige. Antall innlegg på instagram øker. I likhet med dere er jeg oppgitt og frustrert over den likegyldigheten som preger i store deler av samfunnet vårt. Den tause majoriteten som er opptatt av hverdagen sin. Men alt har sin tid, også stillheten. Derfor gikk vi ut i Oslos gater, over tretten tusen mennesker samlet skulder ved skulder. Vi sa ifra om uretten. Om mangeårig okkupasjon. Om en maktesløs verden. Menneskene på flukt. Barna under ruinene. Vi krevde våpenhvile. Slutt på krigen. Slutt på okkupasjonen. Vi ropte høyt: Fritt Palestina.

Usolidarisk

Jeg tar fortsatt en titt på facebook-sidene til samfunnets ledere. Det er overraskende få som hever stemmen. Det er for svakt. Det er for lite. Det er for usolidarisk. Dere spør meg hva dette skyldes. Og jeg fortsetter å unnskylde dem som ikke hever stemmen. De er kanskje fanget i hverdagen sin. Så spør dere meg om jeg er sikker på denne forklaringen etter to måneder med massebombing? Jeg må innrømme at for hver dag som går blir jeg mer usikker på mine bortforklaringer. Men jeg håper inderlig at det ikke er noe annet som gjør at våre ledere ikke hever stemmen sin. Det er en grense for hvor lenge vi kan være stille om et pågående folkemord. Også for oss i det liberale sentrum-høyre som er opptatt av nyanser. Også for det kristne Norge som er glad i staten i Israel.