Arrogant motstand mot kontantstøtten

Det mangler ikke på negative adjektiver i debatten om kontantstøtten. Den betegnes som en dyr og kvinnefiendtlig ordning som motarbeider både integrering, arbeidslinjen og likestilling.

Stemmene som kjemper for valgfrihet for familiene og løfter frem barneperspektivet i den institusjonaliserte barndommens tid er viktigere enn noen gang!

Jeg er en av dem etter hvert omstridte kontantstøtte-mottakerne, sammen med mannen min. Vi jobber for tiden redusert begge to, for å være litt mer sammen med datteren vår på 16 måneder. To eldre søsken nyter godt av litt mindre stressa foreldre og en mer fleksibel barnehagehverdag.

Familier og barn har ulike behov. Jeg heier på det gode barnehagetilbudet i landet vårt. Og håper samtidig at de som måtte ønske fleksibilitet i småbarnstiden også etter valget får mulighet til det, godt hjulpet av kontantstøtten.

Venstresiden har økonomi i førersetet

Arbeiderpartiet har gått i front for å bytte ut kontantstøtten med en ventestønad. Den er kun for småbarnsfamilier som har søkt på det Ap har bestemt at alle barn trenger: barnehageplass, fra barna runder året.

Å innføre ventestøtte vil både frata familiene muligheten til å velge selv, samt bidra til å forsterke min generasjons opplevelse av at det barnehagen har å tilby er langt bedre enn det vi selv kan gi barna våre. Det snakkes mye om viktigheten av like muligheter for alle barn, noe som underbygger følelsen av at barn blir hengende etter om de ikke får med seg kompetansemålene i rammeplanen fra første stund.

For la oss i det minste kalle en spade for en spade. Å sende ettåringene våre i barnehage er et resultat av villet venstresidepolitikk over flere tiår, med verdier som arbeidslinje, likestilling og opprettholdelse av velferdsgoder i førersetet. Gode verdier, vil de fleste være enige om, men de har lite med barnas behov å gjøre.

Et pusterom i velferdsmaskineriet

Personlig mener jeg svært få ettåringer trenger barnehageplass for sin egen del. Tilknytningspsykologien understreker at barnas største behov de første årene er voksne de er trygge på, som forstår og møter behovene deres. Det er vi voksne som trenger at de er der fordi det er slik velferdsmaskineriet er utformet.

Permisjonsordningene, arbeidslivet og småbarnsfamilienes økonomi er lagt opp til at de fleste småbarnsforeldre opplever det nærmest umulig å velge noe annet. Debatten dreier seg urovekkende mye om tall og lite om dem det handler om: barna og familiene.

Kontantstøtten tilbyr et pusterom i systemet, det er derfor jeg ønsker å beholde den og kanskje nettopp derfor de fleste partiene vil fjerne den?

Så kan man selvfølgelig diskutere om staten og skattebetalerne skal betale for de familiene som kjenner behov for mer tid sammen. I min jobb som familieterapeut møter jeg ukentlig småbarnsforeldre som strever i parforholdet og beskriver at hverdagen er så hektisk og krevende at de ikke finner rom for å ta vare på hverandre.

Kan det tenkes at gode støtteordninger for småbarnsfamiliene også er god samfunnsøkonomi på sikt, med flere par som klarer å holde sammen og har overskudd til barna? Ved å vrake kontantstøtten til fordel for ventestønad, er valgfrihet i barnas første leveår muligens bare forbehold de rikeste av oss.

Venstresiden i utakt med kvinner?

En ny undersøkelse gjort for klassekampen viser at 56,4 prosent ønsker å beholde kontantstøtten. Når det ropes om hvor kvinnefiendtlig den er, får jeg behov for å snu det på hodet og spørre om det er Ap, SV, Rødt og nå også Høyre som er i utakt med kvinnene (og mennene!) de skal kjempe for?

Jeg opplever det arrogant å fortelle meg hvordan jeg som kvinne bør prioritere i småbarnstiden og at jeg bør verdsette pensjonsrettighetene mine mer enn tid med familien. Det snakkes som om vi ikke vet vårt eget beste, og at dette er så lite gjennomtenkte valg at vi trenger politikere som tenker for oss så vi ikke gjør noe dumt. Jeg støtter likestillingskampen, men full likestilling må ikke oppnås gjennom at alle velger likt og tenker likt.

Styrke, ikke styre familiene

Jeg har ikke behov for at andre foreldre tenker eller gjør som meg. Men jeg er brennende opptatt av å ha et samfunn som gir familiene mulighet til å velge. Jeg tror det innebærer både gode økonomisk rammebetingelser og å få tilbake troen på at vi foreldre er gode nok for barna våre.

Kontantstøtten betyr en stor forskjell for å få den økonomiske kabalen til å gå opp i mange familier, inkludert vår egen. Jeg ønsker meg at foreldre kan motta kontantstøtte med hodet høyt hevet og vite at jobben de gjør verdsettes i samfunnet vårt.

At flere politikere jobber for å styrke familiene og ikke styre dem. Og at valgfrihet – både til å benytte seg av det gode barnehagetilbudet vi er så heldige å ha – og å vente litt med det, er et gode som ikke må skusles bort med en lite gjennomtenkt ventestønad.