Arabiske vismenn og en jødisk konge

Den 6. januar er Hellig-tre-kongers dag, til minne om vise menn og deres møte med barnet i krybben. Øyeblikket har fascinert malere, inspirert diktere og sitter i vår bevissthet. Men Matteus sier intet om at de var tre, og heller ikke at de var konger. Det tilhører er en senere tradisjon som også gav dem navn: Balthazar fra Arabia eller Etiopia, Caspar fra India og Melchior fra Persia. Tidlige kristne forfattere som Clemens av Roma og Justin Martyr henviser til Arabia, og det er i tråd med det Matteus beretter.

Ifølge Matteus kom de «fra Østen», en betegnelse på den arabiske ørken og halvøy. De var stjernetydere, og et område sør på denne halvøya var kjent for sine astrologer. Herifra gikk det også karavaner med gull, røkelse og myrra til havnebyer i det indre Middelhav. Med sin korte beretning gir Matteus oss et tankevekkende innblikk i araberes møte med jøder og jødisk tradisjon.

Reisen til Betlehem

Da vismennene kom til Herodes i Jerusalem, spurte de: «Hvor er jødenes konge som er født?» De hadde sett hans stjerne på nattehimmelen og var kommet for å tilbe ham. Men hvordan hadde forventningen om en jødisk konge dukket opp i disse astrologenes stjernestudier?

Sør på den arabiske halvøya bodde også grupper av jøder. Hadde vismennene kontakt med dem og fått kjennskap til deres Messias-håp? Siden de var stjernetydere, kanskje noen av de jemenittske skriftlærde hadde henvist til et Messias-ord som har stått sentralt i jødisk tradisjon: «En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel» (4 Mos 24,17)? Det var attpåtil et ord uttalt tusen år tidligere av en annen arabisk vismann, moabitten Bileam. Til forferdelse for sin høvding Balak ville ikke Bileam forbanne israelittene, men valgte å velsigne dem.

Vismennene fant ikke den nyfødte kongen i Herodes’ storslagne palass i Jerusalem. Derimot får de hjelp av noen skriftlærde ved hoffet. De henviser til at profeten Mika hadde talt om Betlehem som Messias’ fødeby. Igjen settes de på sporet av jødisk tradisjon, og idet de nærmer seg Betlehem, viser stjernen seg nok en gang. De finner barnet i en vinterkald grotte, overrekker sine gaver og faller på kne i tilbedelse.

Israels Messias

Matteus presenterer vismennene som representanter for folkene i Israels omgivelser, og i hans evangelium peker de frem mot Jesu siste ord om å gjøre alle folkeslag til disipler. Det er dette poeng som utfoldes i den senere kristne tradisjons frodige beskrivelser av vismennene, at de kommer fra både Asia, Afrika og Europa. Det er i tråd med intensjonen hos Matteus, men ofte overså de hans hovedpoeng.

Matteus-evangeliet begynner med Jesu slektstavle, tilbake til David og Abraham og engelens beskjed til Josef om at hans trolovede Maria skal føde Messias. Alle evangeliene fremstiller Jesus som Israels Messias og med det også folkeslagenes frelser. Lukas beretter om den gamle Simeon i templet. Han tar det nyfødte barnet i favn og bryter ut i lovsang til Gud: «Mine øyne har sett din frelse ... et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære» (Luk 2,30ff).

Det er her fortellingen om vismennene gir et kritisk memento til en kirke som fra det fjerde århundre primært kom til å bestå av kristne fra folkeslagene. De skjøv en kile inn mellom Jesus og hans folk og gjorde Jesus til «vår» og det jødiske folk til hans og kirkens motstandere. I stedet for at Jesu navn ble til ære for Israels folk, ble de fratatt all ære, fordømt og til og med massakrert i Jesu navn.

Intet har rystet min kristne identitet som kirkens behandling av jødene gjennom middelalderen og frem til nyere tid. I dag bringes jeg tilbake til fødselsgrotten og de vise menn, deres kontakt med jøder og jødisk tradisjon og dere tilbedelse av jødenes konge. Det peker mot en annen og bedre vei i kirkenes forhold til det jødiske folk, både i Europa og Orienten.

Fortellingen om vismennene gir meg samtidig et nytt blikk på folkene i Midtøsten. Jesu komme var også for deres skyld, og i Jesu føderom er det plass for dem. Når våre julekrybber har med både gjetere og vismenn, inviterer det til samtenkning og fellesskap rundt ham som er Israels Messias og folkenes frelser, ja, for jøder og arabere.

En annen vei videre

Etter vismennenes besøk i fødselsgrotten fikk de i en drøm beskjed om ikke å dra tilbake til Herodes og maktens sentrum i landet, men å velge en annen vei hjemover. Josef fikk også beskjed om å dra til Egypt med Maria og gutten. Det blir den første strekning Jesus tilbakelegger i sitt liv, slik vi synger: «Fra krybben til korset gikk veien for deg.» Og der, på korset, møter vi den samme betegnelsen i innskriften Pilatus satte opp: «Jødenes konge».

For vismennene var denne omtalen av Jesus en hedersbetegnelse, neppe for Pilatus. Nå gjennomfører han det Herodes ville med drapene på guttebarna i Betlehem. Han lar Jesus dø på et kors. Den gamle Simeon i templet hadde også sagt at gutten ville bli «til et tegn som blir motsagt» (Luk 2,34). Det er ikke et signal om å oppsøke konflikt, men sier noe om den veien Jesus må gå og der de som bekjenner hans navn, følger etter.

Et nytt spor å følge

Da Simeon talte om Jesus som «et lys til åpenbaring for hedningene og sitt folk Israel til ære», brukte han uttrykk fra sangene om Herrens lidende tjener hos profeten Jesaja. Der sies det om tjeneren: «Han skal føre retten ut til folkeslagene. Han skriker ikke og roper ikke, hans røst høres ikke i gatene. Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. ... Jeg har gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene for å åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengselet.» (Jes 42,1ff)

Beretningen om de vise menn, gjeterne, den gamle Simeon og den hellige familien gir ingen oppskrift for å løse de mange konfliktene i dagens Midtøsten, ikke bare mellom Israel og Hamas, men også i regionen for øvrig. Men den setter oss som kirke på sporet av en tilbedelse og etterfølgelse som blir til ære for det jødiske folk og et lys for folkene – både i orienten og for oss. Han er Israels Messias og folkenes frelser. Det ene ikke uten det andre, og det siste ikke uten det første.