Anti-homolovgivning i afrikanske land
HOMOFILI: Det som skjer i Uganda mot LHBT-personer viser holdninger vi som kirke vil ta avstand fra. Da nytter det ikke bare å ta avstand. Vi må vise tydelig motstand.
Jeg er dypt bekymret over økende hets og forfølgelse av LHBT-personer i flere land i verden. Alle mennesker, uansett alder, kjønn, sivil stand eller seksuell legning, har krav på å få ivaretatt sine menneske- og samfunnsrettigheter og bli beskyttet mot vold. Uganda har nylig innført dødsstraff for sex mellom to av samme kjønn. Flere afrikanske land diskuterer nå det samme, og det har fått utslag i økning av vold mot LHBT-personer. Den nye lovgivningen i Uganda mot LHBT-personer bryter med grunnleggende menneskerettigheter som vi som kirke tar avstand fra. Derfor er det smertefullt og dypt urovekkende å høre at lovforslagene ofte også støttes av religiøse ledere og trossamfunn.
Alle mennesker, uansett alder, kjønn, sivil stand eller seksuell legning, har krav på å få ivaretatt sine menneske- og samfunnsrettigheter og bli beskyttet mot vold.
Rystende historier
Da Norges Kristne Råd, gjennom Nettverk for religion og utvikling, nylig holdt frokostseminar om anti-homolovgivningen i afrikanske land, kom det fram rystende historier om konsekvensene av økt hat mot LHBT-personer. En av paneldeltakerne var Pepe Onziema, som jobber med seksuelle minoriteter i Uganda. Han fortalte om konsekvensene lovgivningen har for LHBT-samfunnet og hverdagen i Uganda. Om at folk kan straffes med åtte måneders fengsel for bare å vite om at noen er LHBT uten å rapportere det. Barn kan drømmes til tre år i fengsel om det så bare mistenkes at barnet er LHBT. Homoseksuelle risikerer dødsstraff – og hvis noen forsøker å stå opp mot dette så risikerer de 20 års fengsel. Han pekte på slaverilignende tilstander: Pass ble inndratt, venner ble arrestert – bare øyeblikket loven ble nevnt så vi økt vold mot LHBT-personer. Naboer ville ikke lengre ha kontakt med deg. Bankkontoer ble frosset, arrestasjoner i fleng, de bare tar deg og holder deg i arresten i dagevis uten tiltale – til tross for at loven sier maks 48 timer, sa han.
På seminaret ble det gjort klart at det hadde hatt stor betydning om verdens kirkesamfunn hadde stått tydelig opp mot lovgivningen, og snakket høyt mot den. Kirkene kan gjøre noe med uretten – da må vi også gjøre det vi kan.
Vi er kanskje ikke enige, og vi har ulike syn på ekteskap og familie. Men som en av paneldeltakerne sa: «denne loven har ikke noe å gjøre med ekteskap og familie – denne gjør mennesker til rene målskiver»
Kan vi samle oss om at alle mennesker har samme verdi?
Kirkene må være en sterk motmakt. Det innebærer at vi samles om det vi har felles. Her vil jeg trekke frem den viktige dialogen som middel. Det gjelder å først erkjenne at selv om vi ikke er enige i det teologiske rundt ekteskap og familie – er vi ikke likevel enige om at det er galt å undertrykke? Kan vi samle oss om at alle mennesker har samme verdi? Det å gå i dialog med hverandre, både innenfor eget trossamfunn og trossamfunn imellom er et uvurderlig middel for å kunne samles som kirke og øke vår påvirkningskraft i kampen mot vold og overgrep. Dialogen må rammes inn av respekt for at det er ulike teologiske ståsted, tradisjon og for lokale kontekster.
Vi er kanskje ikke enige, og vi har ulike syn på ekteskap og familie. Men som en av paneldeltakerne sa: «denne loven har ikke noe å gjøre med ekteskap og familie – denne gjør mennesker til rene målskiver».
Det som skjer i Uganda mot LHBT-personer viser holdninger vi som kirke vil ta avstand fra. Da nytter det ikke bare å ta avstand. Vi må vise tydelig motstand. Kreftene må komme innenfra, og da gjelder det å søke sammen og lene oss fremover som en viktig kraft mot uretten som rammer homofile og andre LHBT-personer, både i afrikanske land og verden forøvrig.