Abyis mindretalls-drøm

Jeg leste med interesse innlegget til Hans Aage Gravaas i Vårt Land 21.12.2021. Gravaas og jeg er enig om at det er krevende å «bygge nasjonal enhet, identitet og samhold» mellom over 80 etniske grupper.

Bakgrunnen for konflikten

Etiopia var fra 1991 til 2018 styrt av Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front-koalisjonen (EPRDF). Tigrayen Peoples’ Liberation Front (TPLF) dominerte denne koalisjonen. De valgte etnisk føderalisme som grunnlag for et forent Etiopia.

Konflikten vi kjenner i dag startet i 2019, da nobelprisvinner Abiy Ahmed Ali oppløste EPRDF-koalisjonen og dannet et nytt parti, Velferdspartiet. Den gamle koalisjonen ble historie da tre av de fire etniske partiene herfra sluttet seg til det nye partiet. TPLF anså dannelsen av et nytt parti, midt i en regjeringstid, som ulovlig og valgte å stå utenfor. Dette førte til TPLF ble beskyldt for alt negativt som skjedde i landet både før og etter Abiy som leder. Her er det viktig å nevne at Abiy selv var en del av EPRDF-koalisjonen – som har blitt anklaget for brudd på menneskerettigheter.

TPLF besluttet å trekke seg tilbake til nord og styre Tigray, slik grunnloven sier. Men ting ble verre da sentralregjeringen utsatte valget til den føderale nasjonalforsamling i Etiopia grunnet koronapandemien. Jeg og flere med meg mener derimot det er en dårlig bortforklaring å skylde på pandemien.

Tigray tolket denne avgjørelsen som grunnlovsstridig og avholdt sitt eget regionvalg i september 2020, med høy deltakelse. Etter valget ble regionalbudsjettet til Tigray blokkert. Utsendelser av munnbind mot koronasmitte ble stanset, veier ble blokkert, og utenlandske investorer ble nektet innreise til Tigray. Ifølge New York Times var invasjonen av Tigray planlagt flere måneder før 4. november 2020.

Alt dette er i strid med grunnloven. Likevel formidler Gravaas at dette er et opprør fra TPLF, ved å påstå at krigen «ble iscenesatt av et TPLF som angrep militære mål». Dette er svak politisk og kulturell analyse og ingen nøytral vurdering av situasjonen.

Abiys mindretalls-drøm

Kjernen i konflikten er den etiopiske grunnloven. Ifølge grunnloven skal makt fordeles mellom autonome, etniske delstater i en føderasjon, og med ensidig rett til løsrivelse. Dette står som kontrast til sentralstyring, assimilering og underkastelse. Derfor er det Abiy-regjeringens manglende respekt for grunnloven som er årsaken til krigen.

Abiys drøm om å skape et sentralstyrt Etiopia krasjer med den grunnlovsfestede føderalismen. Millioner av etiopiere som tilhører folkegruppene oromo (34 prosent), tigray (6 prosent), somali (6 prosent), sidama (4 prosent), afar (2 prosent) og andre små folkegrupper som Benishangul, Gambella (til sammen 12 prosent) støtter ikke denne drømmen. Abiys drøm støttes hovedsakelig av de som tilhører til amhara-folket (30 prosent). I etiopisk sammenheng utgjør deres politiske ideologi en minoritet.

Dannelsen av to nye regioner i sør under Abiys ledelse kan brukes som bevis. Flere folkegrupper ønsker dessuten folkeavstemning for å danne sine egne regioner. Dermed er det ikke bare TPLF og Tigray som krever respekt for grunnloven, men også innflytelsesrike politiske partier som støttes av flere i det tallrike oromo-folket og andre folkegrupper. Partiledere som Jawar Mohamed, Bekele Gerba og mange andre opposisjonelle som ble løslatt 7. januar i år var fengslet for dette kravet.

Abiy har allerede feilet

Abiy har allerede feilet når han ignorerer en majoritet som ønsker føderalisme. Nå er det opp til han om han vil kaste grunnloven i søpla – eller kanskje reformere den? Men en reform av grunnloven vil være utfordrende da den vil kreve godkjenninger fra alle regionale regjeringer, jf. grunnlovens §105.

Abiy står nå ved et veikryss mellom to polariserte ideologier. På den ene side signaliserer han fortsettelsen av at den eksisterende føderalismen for å unngå trøbbel fra majoriteten. På den andre siden driver han en krig for å sentralisere makt med bistand fra eritreiske styrker, som Abiy har tillatt å begå grusomme krigsforbrytelser. Flere, inklusivt meg, ser dessverre på Abiy som den etiopiske «Vidkun Quisling».

Abiys hatretorikk

Gravaas skriver at verdenssamfunnet i stor grad har tillit til narrativet fra Tigray. Årsaken til det er samfunnets menneskesyn. Narrativet til Abiy og støttespillerne hans bygger på hatretorikk mot etniske folkegrupper, som vi har hørt gjentatte ganger i ulike mediekanaler. Tigrayanere betegnes som en junta med kreft, ugress, og må utslettes. Sult og voldtekt brukes som våpen i Tigray. Humanitærarbeidere og journalister drepes, fengsles eller forfølges bare fordi de gjør jobben sin og fordømmer krigsforbrytelser. Etableringen av en uavhengig ekspertgruppe som skal granske de grusomme krigsforbrytelsene anses som en trussel for landets suverenitet. Dette er ikke medmenneskelig og må fordømmes.

I motsetning til Abiys regjering, har Tigrays regjering stått stødig i sine krav om å ivareta menneskeverdet. Lederne beskriver ikke andre folkegrupper som «kreft». De fordømmer ofte krigsforbrytelser i sine pressemeldinger og er åpne for dialog uten å miste sin rett til selvforsvar. Tigray har vært konsistent i sitt krav om en nasjonal dialog og respekt for grunnloven. Det er først nå, etter at mange har mistet livet, at Abiy innser nødvendigheten av slik dialog. Tigray har også ønsket velkommen etableringen av en uavhengig ekspertgruppe, og er klar til å samarbeide om gransking av krigsforbrytelsene.

Tigray ønsker fred

Tigrays styrker har trukket seg tilbake fra regionene Amhara og Afar i et forsøk på å skape fred. Noen forklarer dette som et resultat av militære dominansen forårsaket av droner fra Tyrkia, UAE, Iran og Kina. Andre mener at det skyldes hovedsakelig flere pågående diplomatiske initiativer i regi av USA, AU og EU.

USAs utsending til regionen har bekreftet at det siste har mye å si for tilbaketrekkingen med mål til løse krigen via en fredssamtale. Det som gjenstår å se er hvor sulten Abiys regjering er på fred fremfor krig.