Å selv bestemme når ungene får nye sko

Mormoren min og jeg var uenig om det meste. Etter mange og lange diskusjoner om både teologi og politikk forble vi ofte like uenig. Men en av mine viktigste feministiske lærdommer stammer fra henne.

«Nå går det dårlig hos Utnes»

I 1958, midt i husmorepokens glansdager og med det minste barnet i 2. klasse, gikk mormor ut i det betalte arbeidsliv. Fra før hadde hun en cand.mag-grad, en utdannelse som gjorde det mulig å gå inn i faglært arbeid, som lærerinne i engelsk.

Selvsagt kostet det å tjene egne penger. «Nå går det dårlig hos Utnes», ble det hvisket når hun som senere skulle bli min mamma kom på Grorud skole med husnøkkelen rundt halsen, som et såkalt «nøkkelbarn».

Mormor var aktiv politiker på høyresiden hele livet og hadde ingen sans for – selv ikke sent i livet – høylytt tale om kvinnefrigjøring og feminisme. Hva var det da som drev frem valget om å begynne å arbeide utenfor hjemmet? spurte jeg en gang.

Svaret kom kontant: «Det handlet om at jeg selv skulle bestemme når ungene skulle ha nye vintersko».

Underbetalte kvinner i alle religioner

Selv om mormor og jeg var uenig om det meste, var vi bundet sammen av erkjennelsen av nødvendigheten av å være økonomisk selvstendige.

Mormor og jeg diskuterte mye om gudstjenesten skulle innledes med syndsbekjennelse eller ikke. Det er en diskusjon kvinner i Human-Etisk Forbund ikke er særlig opptatt av. Men alle deler vi realiteten om at kvinners økonomiske selvstendighet kan brukes til å sørge for at ungene har varme vintersko.

Hindukvinner, jødiske kvinner og åsatroende kvinner har derfor en felles interesse i at lønnen i kvinnedominerte yrker heves. Ifølge SSB tjener kvinner fortsatt kun 86 prosent av menns lønn. Blant de lavtlønte, særlig i underordnede yrker i helsesektoren, finnes det sikkert både baptistkvinner, nonner og kvinnelige sjamaner. Selv om de sogner til ulik metafysikk, får de like lav pensjon før dagen kommer da Jesus skal dømme levende og døde.

Viktigheten av reproduktive rettigheter

Både kvinnelige studenter ved MF, TF, VID og NLA har til felles at så lenge foreldrepenger ved fødsel knyttes til å ha vært i betalt arbeid, så er det å få barn mens man er student særdeles lite økonomisk gunstig.

Kvinner som bekjenner seg til satanisme er antageligvis mindre opptatt av kirkevalget i Den norske kirke enn kristne kvinner, men begge har barn i barnehagen. Kampen for å øke den nasjonale bemanningsnormen i barnehagen, redusere foreldrebetalingen og å gjøre SFO billigere eller gratis kan være en kampsak både for kvinner som lever heterofilt, skeivt eller begge deler.

Det er skolens seksualundervisning, samt god og billig tilgang på prevensjon, som gjør at heterofile, gifte kvinner i yrker med ordinær lønn kan være i det betalte arbeidslivet. Uten mulighet til medisinsk familieplanlegging hadde omsorgsoppgaven blitt så stor at gifte, heterofile kvinner i praksis ville hatt begrenset mulighet til å ta del i det betalte arbeidslivet.

For at presteyrket skal være åpent for gifte, heterofile kvinner, holder det derfor ikke bare med bibeltolkning som støtter kvinners religiøse lederskap. Det er det samme behovet for god reproduktiv helse som er nødvendig for at kvinner skal kunne være prester og biskoper, som for at gifte, heterofile kvinner skal kunne være sveisere, bussførere, homeopater og professorer.

Både kvinnelige misjonærer og kvinnelige negle-designere ville alle hatt felles glede av sekstimersdagen. Sekstimersdagen er en kvinnepolitisk og velferdspolitisk reform som gjør det lettere å kombinere omsorg, familieliv og arbeidsliv.

Sekstimersdagen vil bidra til en enklere hverdag også for familier som ikke har råd til å leve av 80 prosent av ordinær lønn. Dette gjelder for både ateistiske kvinner, kvekerkvinner og muslimske kvinner.

Kvinnen som representasjon av Gud

Selvsagt er det noen tema kristne kvinner er mer opptatt av en ikke-troende kvinner. Det handler om at valget om å utdanne seg til å arbeid som prest ikke skal måtte innebære å bli diskriminert av mannlige prester eller kirkelige ledere.

Det handler om hvordan kirkene skal håndtere og forholde seg til «me too». Det handler om å skape en kultur som er villig til å ta inn over seg hvordan mannlige kristne ledere har misbrukt sine stillinger til å utøve psykisk og seksualisert vold mot kvinner, eksempelvis Jean Vanier.

Det handler om nødvendigheten av å kunne komme til en hvilket som helst gudstjeneste, og oppleve at det skal være mulig å tilbe og omtale Gud, ikke kun med mannlige termer, men at kvinner er likeverdige representasjoner av Gud.

Utfordringen for kristne kvinner

Men, menneske først, så kristen, sa den danske teologen Nicolai Grundtvig (1783-1872). Kristen feminisme må springe ut nettopp den samme erkjennelsen: først kvinne, så kristen.

Kristen feminisme må begynne i de økonomiske realitetene som former alle kvinners liv. Disse realitetene delte min mormor og jeg, og vi deler det med kvinner som på noen områder lever annerledes liv enn oss selv, som den papirløse kvinnen, kvinnen som av helsemessige grunner aldri får komme i det betalte arbeidslivet, eller kvinnen som har blitt kvinne gjennom medisinsk behandling og ikke ved fødsel.

Den viktigste utfordringen for kristne kvinner er derfor nøyaktig de samme for kvinner med ikke-kristen tro, ingen tro, litt tro eller mye tro: å styrke kvinners økonomiske selvstendighet, og styrke velferdsstaten på en slik måte at den komme fremtidens generasjoner til gode.