Å leve langsomheten i helsefabrikken

Nylig skrev Åste Dokka en tekst som fikk mye oppmerksomhet: «Stopp alle klokkene» – en kommentar til saken om et begravelsesbyrå som vil tilby gravferdsseremonier på tider som passer det travle mennesket: på kvelder og i helger (VL 25.05). Det er tankevekkende dersom vi er kommet dit at heller ikke døden får oss til å stoppe opp, rydde travelhet og plikter av veien og gi tid for noe av det mest eksistensielle vi kan erfare. Teksten fikk meg til å tenke på hvordan dette ser ut på mitt sted – sykehuset.

Vår protest mot døden

Det er skrevet mange bøker om å leve – og omfavne langsomheten. Noen springer ut av religiøst og filosofisk tankegods, andre plasserer seg mer i selvhjelps-sjangeren. Felles for litteraturen er at den selger. Antagelig fordi mange av oss bevisst eller mer ubevisst higer etter anledninger til å tenke tanker ut, koble seg til noe som er bestandig, eller rett og slett hvile: «Av og til må noe vare lenge», skriver Rolf Jacobsen i diktet Mere fjell, «ellers mister vi vel vettet snart […]».

På sykehuset er det jobben min å gå langsomt. Ikke at det alltid arter seg slik i praksis, men det er likefullt slik jeg forstår rollen min. Som sykehusprest skal jeg holde fast langsomheten i en virksomhet der tempoet er høyt og farten akselererende. Sitte i de langsomme samtalene om de vanskeligste tingene, i et helsevesen som er stadig mer rettet inn mot å levere. Ja, det er dette ordet som brukes: Levere på bestillinger fra helseforetak og politikere. Det gjelder å være først og best, da det synes som den beste oppskriften på å overleve. Men trær vokser ikke inn i himmelen. Mennesker blir syke av det, og tunge, internasjonale rapporter viser at også kloden vår er blitt syk av det. Ressursene er ikke ubegrensede, hverken i oss eller omkring oss.

I en slik atmosfære kan døden bli materialiseringen av det ultimate nederlaget. En kraftfull påminnelse om at livet, til tross for hva vi liker å tro, ikke lar seg kontrollere. Mye av overbehandlingen som skjer i helsevesenet bunner i en protest mot døden. Vi vil ikke gi oss. Vi forsøker litt til – noen ganger helt inn i døden. Slik kan vi slippe å ta samtalene om grensene og det uhåndterlige. Men slik mister vi også den realitetsorienteringen og ettertanken konfrontasjonen med livets endelighet kunne gitt oss.

Helsevesenet er sykt

Heller ikke vi som er ansatt for å holde fast langsomheten slipper unna jaget. Også vi blir andpustne og ligger våkne om natten og lurer på hvordan den neste dagen og den neste uka skal gå i hop. Men dersom vi skal svare ut oppdraget vårt, kreves det at vi tar oss tid til den langsomme samtalen. At vi tar oss tid til å stoppe og lytte. For en av oppgavene våre er dette: å være den vare katten i tunet. Å lytte og fange opp. Og når vi har lyttet, er det vår plikt å bringe det vi hører tilbake til lederne våre, til helsemyndigheter og politikere.

Det vi hører når vi lytter til de ansatte, tyder på at helsevesenet vårt bærer tegn på sykdom. Alvorlig sykdom. Jeg kunne nevnt mange eksempler, og selv om årsakene kan være sammensatte, er kravet til en umenneskelig «produksjon» felles for mange av dem. I denne omgang vil jeg nevne dette: Unge, dyktige sykepleiere i sin beste alder, som velger å jobbe redusert fordi de ikke makter å jobbe hundre prosent. Da bør varsellampene blinke kraftig. Hvis unge, friske mennesker ikke kan jobbe fullt, er ikke problemet helsa eller holdningene deres, men helsa til virksomhetene de jobber i.

Sykepleiere forsvinner ut av helsevesenet. Det gjelder unge som ikke engang har kommet ordentlig inn i yrket de valgte, og det gjelder modne, erfarne sykepleiere som, mange av dem tilskyndet av pandemien, kjenner at nok er nok. Livet på en sengepost har endret seg kraftig de siste årene. Pasientene er sykere, de ligger kortere, og «vente-pasientene» finnes ikke lenger. I stedet for å øke bemanningen for å svare på det, er det forventet at en stadig tyngre pleiefaktor skal håndteres innenfor samme rammer.

Når klokkene endelig stopper

Denne virkeligheten er ikke noe det enkelte sykehus alene kan gjøre noe med. Samtidig kan vi heller ikke tillate oss å lene oss tilbake og vente på føringer og tiltak fra høyere hold. For dette skjer nå. Sykepleiere som velger seg bort fra yrket, eller selvvalgt jobber deltid, er som kanarifuglen i gruva: Den synger nå. Intenst. Det er på tide å lytte og handle. Lytte til de som har skoene på. Våge djerve beslutninger.

Vi er privilegerte som fortsatt får holde fast langsomheten i denne helsefabrikken, der selv ikke døden stopper klokkene. Den inntrufne døden generer bare en ny oppgave: Kroppen blir stelt og sendt videre i systemet. Denne gangen ned til morsrommet, dødens – og nederlagenes rom, frekventert av portører, begravelsesbyråer og oss i preste- og diakontjenesten. I dette rommet favnes hele spennet fra avfallshåndtering til den dypeste eksistensielle smerte. Her minnes vi om vår egen endelighet. Her møter vi pårørende som skal ta avskjed. Og her får klokkene endelig stoppe en stakket stund.

[…] Nå syng vi om Døden, sa vi

det var berre så vidt vi våga

men alle fann same tonen

det gav oss fornya krefter

vi lovpriste Livet, omsider

og song eg lever, lever

(Åse-Marie Nesse, Songane, fra Vandrestjerner).