Når drømmer brister
Laila Goody løfter en forestilling som står i fare for å miste grepet om publikum.
Trond Espen Seim har et sikkert kort på hånden når han regidebuterer med En handelsreisendes død. Arthur Millers tekst fra 1949 er treffende tidløs og gripende i sin skildring av en manns fall for egne livsløgner. Forsøket på å opprettholde fasaden etter hvert som den rakner, byr på noen av teaterhistoriens kanskje mest smertefulle øyeblikk.
At Seim har valgt seg Atle Antonsen i hovedrollen som Willy Loman, er på ingen måte et like trygt kort. Antonsen er vel bevandret innen komedien, og har kommet seg helskinnet gjennom roller på film så vel som i Operaen. Nå kan han også føye teatertragedie til CV-en sin.
Denne gangen føles det desssverre som om Nationaltheatret heller barnet ut med badevannet. Det overraskende hovedrollevalget klarer hverken å gå i dybden eller tilføre karakteren noe nytt. Slik mister også stykket som helhet noe av sin kraft. Det kan virke som om Antonsen ikke helt stoler på teksten, eller sin egen evne til å formidle demonene som river i karakterens indre. Vi blir mer presentert for en tilstand fra start til slutt, enn en kamp og en reise. Dermed klarer vi heller aldri helt å heie på ham.
Strålende Goody
Stykket åpner i det den aldrende handelsmannen Willy kommer hjem fra nok en mislykket forretningsreise. Laila Goody spiller rollen som kona Linda, som i sin store kjærlighet til mannen og de to barna deres, er med på å bygge opp under livsløgnen. Med tilstedeværelse og nærhet, skaper Goody en kompleks karakter som både er omsorgsfull og sterk. Vi aner overveielsene, ettertanken, nestenforsnakkelsene og tankesprangene som ligger under Lindas tilsynelatende ro, mens regningene hoper seg opp og mannen hun elsker gradvis går til grunne. Der Antonsen skraper i overflaten, evner Goody å gi et innsyn i menneskesinnet og skape noe gjenkjennende som rører. De supplerende rollene ellers i stykket støtter godt opp om historien, der blant annet Jan Sælid får mye ut av rollen som nabo.
Rørende øyeblikk
Olav Myrtvedt har skapt en funksjonell scenografi der hjemmehyggen i stua til Willy og Linda fort føles klaustrofobisk. I etasjen over finner vi gutterommet til sønnene Happy (Espen Alknes) og eldstemannen Biff (Olav Waastad), som til farens frustrasjon «aldri blir til noe». Her integreres musikken som spilles på gutterommet på finurlig vis i forestillingen som helhet, et godt og intenst stemningsskapende grep. Regien er ikke fremtredende, her er ingen spektakulære arrangementer. I stedet gis det rom for flere finstemte og rørende øyeblikk, som scenen der Willy går fra å plante frø til det blir til en grav. Et eksempel på teaterets spesielle uttrykksmulighet gjennom en fysisk konkretisering, som gir tekst og analyse scenisk liv.
Forventer mer
Det sies at ingen er mer ibsensk enn Arthur Miller. Han bruker den retrospektive teknikken og viser hvordan valg i fortiden har direkte innvirkning på nåtiden. I En handelsreisendes død åpenbarer han bokstavelig talt hva som finnes bak fasaden, og evner å stille overraskende spørsmål. Man får dårligere råd når man mister jobben, men hva skjer med de mellommenneskelige aspektene? Willy klarer ikke å holde tritt i arbeidslivet etter hvert som tidene forandrer seg, eller er det i stedet Willy selv som har forandret seg? Har han hatt stormannsgale ambisjoner, eller bare drømt feil drøm? Nationaltheatrets oppsetning av En handelsreisendes død tar oss med inn i mørket når drømmen brister, men evner ikke å gripe sitt publikum i så stor grad som man kanskje kunne forventet med et så glitrende stykke tekst for hånden.
Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.
