Byr på latter med bismak
Eksistensiell uro, kald kapitalisme, klimakrise. Det er ingen grunn til å le. Likevel er det nettopp det vi gjør i Christian Lollikes underfundige teaterunivers.
Den absurde tonen settes fra forestillingens start, med skuespillere kledd opp i kostymer som Disney-figurer, kanin og... tujahekk? Hva dramatiker og regissør Christian Lollike umiddelbart mener med sine sceniske figurer, er ikke innlysende.
De fremfører små monologer og utstråler alle en slags utilstrekkelighet i møte med virkeligheten, mens figurenes hektiske hoftevrikk eller aerobiclignende bevegelser skaper et merkelig misforhold til det som sies.
Idet forestillingen gjør et sceneskift til Ikea-stue, blir også Lollikes prosjekt mer tydelig. Prislappene henger fortsatt på Billy-hyllene, hjørnesofaen og kaffebordet, mens et knippe Ikea-ansatte starter noe som best kan beskrives som en «slow-motion samtale»: «Haar... du... ikke... lagt... merke... til... det? Aaat... temperaturen... stiger, aat... iiiseeen... smeelter, at... miiiiliioner... aaav... mennesker... eer... på... fluukt».
Lollikes teaterstykke er i stor grad basert på klipp-og lim-teknikken. Her kjenner vi igjen avisenes nyhetsspråk, så vel som faguttalelser fra klimaforskere og filosofiske «quotes». Ting vi har hørt så mange ganger at vi ikke lenger legger merke til hva som blir sagt. Ved å fremføre replikkene som om det gikk i sakte film, trenger også innholdet i store temaer som klimakrise, flyktningstrøm og overbefolkning inn på en annen måte.
Misforhold
Det er teatrets oppgave å finne situasjoner en tekst kan springe ut fra. Hemmeligheten ved et godt scenisk arrangement er nettopp at forholdet mellom ord og bevegelse er levende og spenningsfylt.
Lollike skaper mye av spenningen i kraft av et misforhold mellom ord og bevegelse, tekstens innhold og måten den fremføres på. Slik blir også hjernen vår tvunget ut av sine vante tankebaner. Mer enn å skape karakterer med dybde og sjelsliv, bruker Lollike teatret til å skape et bilde, en atmosfære og et assosiasjonsmønster. Mye av forestillingens verdi ligger i den rikdom han klarer å samle i det helhetlige uttrykket.
Avmaktsfølelse
Teaterstykket tegner et tidsbilde som skriker etter forandring, uten at noen klarer å gjennomføre noe som helst. I Franciska Zahles gjenkjennelige scenografi er menneskene på scenen en del av forbrukersamfunnet i ytterste konsekvens.
Her beveger de seg som levende modeller i et utstillingsvindu på Ikea, eller en reklamekatalog om du vil. Med klær som matcher møbler i fargenyanser av beige, platinablonde parykker og vippe-extentions av en annen verden, blir diskusjonene rundt hvordan de skal få til en samfunnsendring – en revolusjon – satt i relieff. Slik oppstår også en avmaktsfølelse som er til å ta og føle på.
Danske Christian Lollike er kjent for å være kontroversiell og har blant annet lagd teater av Anders Behring Breiviks manifest. Med Revolusjon skaper han en ubehagelig usikkerhet i om vi skal gråte eller le.
Større fantasi
Her brytes stykkets pessimistiske grunntone opp mot det komiske misforholdet som oppstår mellom tekst og fremførelse. Det gjør at latteren sitter løst, selv om vi vet at det egentlig ikke er noen grunn til å le, et paradoks som når sitt klimaks i stykkets siste, brutale scene.
Lollike tar i bruk grep som kan minne om Bertholdt Brechts politiske teater. Den såkalte «Verfremdungsteknikken», som nettopp ved å bryte med det illusjonsskapende teatret, heller appellerer til publikums forstand enn følelser.
Revolusjon skaper ingen revolusjon, men lykkes langt på vei i å få oss til å sette latteren i halsen. Kanskje kan ikke teatret forandre verden, men det kan den åpne opp for en større fantasi – og få oss til å stille spørsmål ved hva som egentlig burde ha verdi.
Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.
