Brutal kjærlighet

Det ryktes at publikum både har spydd og besvimt under Sarah Kanes teaterstykke ved tidligere oppsetninger. Ordene og handlingene som springer ut av Renset trigger kanskje et sensasjonslystent publikum, men handler om så mye mer enn det. Den ytre handlingen kan like gjerne sees som et bilde på hva som rører seg i menneskets indre.

Scenograf Gintaras Makarevicius har kledd Nationaltheatrets hovedscene i kalde, hvite fliser – et laboratorielignende åsted som skapt til å trigge frem traumer. Omgivelsene fungerer mer som et rom for publikums assosiasjoner, enn som kulisser for karakterenes bevegelses­arrangementer. Slik settes også tonen for en fragmentarisk forestilling, fjernt fra ­illusjonsteatret, men der ­regissør Oskaras Koršunovas ofte velkjent ­signatur, de drømmeaktige og musikalsk komponerte ­scenene, får ta plass. ­Enkelte ganger fremstilt som rene ­tablåer.

Ekspresjonist

En bror og søster og to unge menn blir torturert for å teste deres kjærlighet. Bak voldshandling­ene står Tinker, en kjærlighetslengtende sadist som vil ­undersøke hvor mye kjærlig­heten tåler, og som ­bokstavelig talt dreper ethvert tilløp til at den kan utholde alt. Kane bruker ikke krefter på å harselere med illusjonsteatrets tradisjoner eller virkemidler. Snarere er hun en svoren ekspresjonist som beskriver indre smerte gjennom ytre bilder. At virke­midlene er sterke fremstår ikke som påfunn eller provokasjon, men som et desperat skrik i bunn av teaterfortellingen. De unge menneskene er innestengt uten private sfærer eller nødutganger. Slik blir det ikke lenger et spørsmål om veien ut, men hvordan det er mulig å være her.

Nummenhet

Med stykkets sterke kost, ligger også dets største utfordring. ­Avklippede tunger, tvangsfôring og ­nålestikk i øyet blir så drøyt, at man til tider ikke klarer å ta det innover seg. Mer enn å føle at forestillingen berører, ­føler man på en nummenhet. En ­følelse som så absolutt gjør seg gjeldende hos mange i vår tid. Nærbilder av torturen via videoprojeksjoner som brenner seg fast på netthinna, bringer ikke minst assosiasjoner til distribusjon av dagens terror. Et regigrep som aktualiserer stykket ­ytterligere. At dramatikeren tok livet av seg 28 år gammel, ett år ­etter at hun skrev Renset, ligger som et ­dirrende faktum i bunn av forestillingen. På National­theatrets hovedscene går skuespillerne inn i Sarah ­Kanes mørke med hud og hår – ære være.