Messe for dummies

Klokkene i tårnet utenfor Holmlia kirke ringer. Uret viser elleve. I en hellig, alminnelig kirke i en av Oslos drabantbyer skal det være gudstjeneste, eller høymesse, som det også kalles. Jeg tar med meg et trykt program inn og setter meg på bakerste benk, nær døren slik at jeg kan gjøre tilbaketog, om nødvendig.

LES OGSÅ: Danskenes dronning verner om kirkegang og tro

De fremmede

I de fleste av de 1.625 kirkene som finnes i Norge er det gudstjeneste på samme tid i Den norske kirke, med et ritual som har vært brukt gjennom utallige generasjoner. Men de færreste av Den norske kirkes knapt fire millioner medlemmer går regelmessig i kirken. Det som skjer innenfor kirkedørene er fremmed for mange.

Og flere fremmede kan det bli, skal vi tolke tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB).

Folk melder seg ut av kirken og færre gifter seg der. Antallet deltakere på gudstjenester har gått ned med 560.000 de siste ti årene. Færre barn døpes. Dermed blir også færre konfirmert og får trosopplæring. Fra nyttår settes et endelig punktum for statskirken.

Oppsummert: Kirkens rolle i nordmenns liv blir sakte men sikkert mindre.

I denne virkeligheten – hvordan legger Folkekirken til rette for at moderne mennesker skal forstå messen? Jeg bestemmer meg for å stille de dumme spørsmålene. Jeg er heldigvis ikke alene. Johnny Hagen har vært kirketjener i ti år, men han skjønner fremdeles ikke alt som skjer i en gudstjeneste, sier han i det han går for å bytte ut de nedbrente alterlysene med nye.

LES OGSÅ: Har kirken vært for ullen om skolegudstjenester?

Høylydt messe

Tradisjon. Ordet oppsummerer mye av det som skjer i en høymesse, skal vi tro sokneprest i Holmlia kirke, Silje Kivle Andreassen. Hun har sagt ja til å være min messe-los.

Jeg er ute etter å forstå hva som skjer i gudstjenesten, men hvor viktig er det å forstå for å få et utbytte?

– Det er viktig å forstå for at det du er med på skal gi mening. Jeg gikk på mange gudstjenester som barn og ungdom før jeg forsto alt. Alle gudstjenesteopplevelsene ga likevel mye mening. De la grunnlaget for at jeg senere både forstår og opplever gudstjenesten som et sted hvor jeg kan møte Gud og bli møtt av Gud.

– Hvorfor blir det kalt for høymesse?

– Ordet ble brukt om den messen som ble feiret høylydt ved kirkens høyalter til forskjell fra stille messer som ble holdt ved sidealtere. Nå brukes «høymesse» om hovedgudstjenesten som feires søndag formiddag.

– Finnes det lavmesser?

– Nei, det har jeg ikke hørt om.

– Hvordan avslører de utrente kirkegjengerne seg?

– Jeg ser det særlig når menigheten skal reise og sette seg. Derfor prøver jeg å gi tydelig tegn.

LES OGSÅ: Jeg tror ikke kirken er døende

Hellig støy

Klokkene utenfor Holmlia kirke har sluttet å ringe. Tre ganger i timen før gudstjenesten gir de lyd. En gammel, kristen skikk for å kalle folk til bønn, forklarer soknepresten. Hadde det ikke vært tilstrekkelig med en app som minnet de interesserte?

– Man kunne nok varslet på en annen måte, men det som er fint når man er kirke på et sted, er at man får gitt en lyd til alle som bor her. Om de kommer eller ikke, så skal de vite at de er velkommen, sier Silje Kivle Andreassen.

Kirkeklokkene på Holmlia ringer også når katolikkene har sin gudstjeneste om søndag ettermiddag.

– Søndagshandel vil ikke kirken ha, men å være en støysender på helligdagen er lov?

– Det er en annen type støy, kan vi kalle det hellig støy? Diskusjonen om at kristne kan få kalle inn, men ikke muslimene, blir mer og mer aktuell. Jeg innser at vi ikke kan ta det for gitt at vi kan ha det slik for alltid, sier presten.

LES OGSÅ: «Hele Molde» har meldt seg ut av Den norske kirke

Ludium

En mann på handicap-scooter kjører rett inn i kirkerommet og parkerer i midtgangen. Noen barn løper rundt og får streng beskjed fra en far om at det ikke er lov i kirken.

– Velkommen, sier Tone Stangeland Kaufman framme ved den lille talerstolen. Hun har i dag oppgaven som medliturg og forteller at vi skal feire diakoniens dag og at oblatene i nattverden er glutenfrie. Møter jeg stammespråket før det hele har startet – vet alle hva nattverd, diakoni og oblat er?

Kirkemusiker Hans Olav Baden setter i gang på orgelet. Forspillet kalles preludium. Det skal gi folk anledning til å forberede seg. Postludium, som spilles til slutt, er et etterspill. Soknepresten avkrefter at dette er noe Gud har funnet på. Det står i det hele lite i Bibelen om hvordan man skal ordne gudstjenesten. Det som har vært viktig for kirken er hva de første kristne gjorde da de kom sammen, forklarer hun.

LES OGSÅ: Ringer hjem til udøpte for å tilby dåp

Salme-miming

Prosesjonen kommer inn døren, og vi reiser oss. Først kommer en jente med et kors på en stake, så kommer Gina Huse og Gilbert Deturnell. De er foreldre til dagens dåpsbarn som sitter fornøyd på fars arm. Så kommer et festpyntet følge, trolig resten av dåpsfolkene, og til slutt sokneprest Andreassen og diakon Ann-Kathrin Fjøren Kasbo.

Prosesjon er også en gammel, kristen tradisjon, lærer jeg. Korset skal bæres inn, og vandringen er et symbol på pilegrimenes vandring.

Folk begynner å synge, og jeg oppdager at jeg har glemt å få med salmebok. Jeg henter hos kirkevert Duh Tawng Lian som står ved inngangen og ønsker folk velkommen. Det henger nummer på veggen i kirken, men de stemmer ikke med salmene som synges. De må være feil, men numrene i programmet stemmer.

– Er det åndelig innhold som gjør en salme til en salme?

– Innholdet må passe i en gudstjeneste, men det må også være en sang man kan synge sammen, sier Andreassen som har sittet i komiteen for den nye salmeboken som kom i 2013.

– Vil noen merke om jeg mimer til salmene?

– Nei, det må du gjerne gjøre. Får jeg ikke skrudd av mikrofonen, gjør jeg det selv, sier soknepresten og ler.

LES OGSÅ: De fleste vil bli i kirken tross elektronisk utmelding

Et mysterium

Døpefonten er plassert midt i den brede midtgangen. Barnet i fars armer ser med store øyne på hva som skjer. Alle fadderne stiller seg bak. Så blir lille Moira døpt i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

Silje Kivle Andreassen ber mor Gina Huse legge hånden på barnet og de andre legge hendene på hverandres skuldre så det blir en bønnelenke. Når far løfter den nydøpte over hodet, ber presten menigheten klappe. Det gjør de og ler. Dåpsbarnet svarer med et gjesp.

– Hva er det som egentlig skjer når du tar vann på barnets hode?

– Det er et mysterium, det er det viktigste å si, sier Silje Kivle Andreassen.

– Du driver ikke og vasker ungen?

– Nei, men renselse er en del av dåpens symbolikk. Tidligere ble babyene tatt med til kirken sju-åtte dager gammel. De ble senket helt under i vannet, og i kulden overlevde ikke alle. Jeg har hørt at det var kongen i Danmark som satte en strek for det. En annen symbolikk ved nedsenkning er at vi senkes i graven med Jesus, og så står vi opp igjen. Dåpen er et sakrament vi har.

– Et hva for noe?

– Sakrament. En hellig handling. I Den norske kirke har vi to sakramenter, dåp og nattverd. Katolikkene har sju. En hellig handling kjennetegnes ved et fysisk element og ord fra Jesus. Vi tror det skjer noe i det barnet blir døpt: At det får del i Guds frelse, at det får Den hellige ånd og at barnet blir medlem i kirken.

– Hva er den magiske formelen når du gjør håndbevegelser over barnet?

– «Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn…». Det er ikke magi. Jeg liker ordet mysterium bedre. Åpenbart er det noe jeg ikke forstår, og i troen og i livet er det mye uforståelig. Gjennom å gjøre holdes vi fast i relasjonen til Gud.

LES OGSÅ: Her er vigselsliturgien for likekjønnede

Bånd til Gud

15 år gammel meldte dåpsmor Gina Huse seg ut av Den norske kirke. Mannen, Gilbert Deturnell, lot seg døpe 18 år gammel i en metodistkirke hjemme på Cuba. Selv om Huse ikke er kristen, vil hun likevel ta med datteren til kirken.

Det er sju-åtte år siden hun selv var på en ordinær gudstjeneste. En av fadderne guider henne gjennom programmet og hjelper henne å finne riktig salme. Hadde kirken hatt en brosjyre eller veileder som forklarer hva som skjer, ville det vært fint, synes hun.

– Men du trenger ikke delta så mange ganger før du forstår det som skjer, sier hun.

– Hvordan forstår du det som skjer i dåpen?

– Da Moira fikk vannet helt over hodet forstod jeg det som at det ble knyttet et bånd mellom henne Gud. Det var dåpssamtalen på forhånd som fikk meg til å ønske å ta opp igjen tradisjonen med dåp. I samtalen fikk jeg også følelsen av at vi gjennom å døpe Moira gir henne trygghet og tilhørighet, sier Gina Huse.

LES OGSÅ: Den norske kirke fraråder demonutdrivelse

Ikke endre liv

Diakon Ann-Kathrin Fjøren Kasbo holder preken og forteller at hun dagen før har vært sammen med buddhister og muslimer i bydelen. De er ikke skumle. Sammen har de besøkt hverandres gudshus.

– Er det meningen at vi skal huske det som blir sagt i en preken?

– Det er det beste. Men skapes det en reaksjon hos deg, har jeg lykkes, sier sokneprest Kivle Andreassen.

– Tenker du «i dag skal jeg endre folks liv»?

– Nei, jeg tror ikke min preken alene kan endre liv. Men at det kan skje noe i en retning, tror jeg på. Det vi sier i begravelser er viktig. Treffer vi riktig, kan det være helende – enten det er til trøst, forsoning eller annet. Mange ganger treffer vi ikke.

– Er det lov å stille spørsmål?

– Det er en god idé. Noen ganger samtaler vi om prekenen under kirkekaffen. Det hadde vært morsomt å hatt rom for spørsmål mens jeg prekte, men da kan det ta av i en retning som er uinteressant for de fleste.

LES OGSÅ: Ingen ministere kom til gudstjeneste

Hellig handling

Dåpsfolkene ser rart på køen av folk som går til nattverd mens de smiler til hverandre og benytter anledningen til å snakke sammen. Mannen med scooter kjører til nattverd. Presten har fått på seg grønn kappe. Når skjedde det?

Den lille drinken og den hvite, smakløse biten er nattverden. Instruksen fikk vi i starten: Dypp biten i vinen. Ingen kneling. «Gjør dette til minne om meg», sier presten og siterer Jesus.

– Er det bare et minnemåltid?

– Nei, noen vil si det, men ikke i vår kirke. Dette er en hellig handling. Det fysiske er brødet og vinen som kombineres med ordene jeg sier på forhånd, og når jeg deler ut. Da tror vi Gud kommer nær på en spesiell måte, og det er mysteriet også her. Vi får Gud i oss, sier Silje Kivle Andreassen.

– Får vi Gud i oss!?

– Ja, vi har et ord for det i vår kirke – realpresens. Vi tror at Jesus er i og gjennom brødet og vinen vi drikker. Vi skiller oss fra katolikkene som tror på transsubstansiasjonslære – at ting forvandles. Etter at de har lest innledningsordene tror de at Jesus fysisk er til stede i brødet og vinen hele tiden, også når messen er over. Når vi er ferdig med vårt nattverdmåltid, tror ikke jeg at Jesus ligger igjen på tallerkenen, men at han er tilstede i brødet du har fått.

– Dette er sterke saker, eller er det bare lureri – for det er jo ikke brød, og knapt vin?

– Mysteriet er ikke knyttet til hvor mye du får. Det skal være sterkt, for det er fint å tenke på at han faktisk ga sitt blod og sin kropp.

LES OGSÅ: Bruker for mye ressurser på å søke om TV-aksjonen

Opp og ned

Fire ganger er jeg oppe og står i løpet av timen som gudstjenesten varer. Hvorfor skal vi stå – og når?

– Vi reiser oss fire ganger, og vi gjør det for å vise respekt og for å ære Gud. Tidligere sto man under hele gudstjenesten, for man hadde ikke benker, sier soknepresten.

– Kunne du ikke bare hatt en lampe som lyste i stedet for at du vifter oss opp og ned med armene?

– Det tror jeg ville vært ufint. Det gjør ikke meg noe å gi tegn, men det er forstyrrende om noen opplever det rart.

– Finnes det en regel for hva jeg gjør med hendene når det er bønn?

– Nei, de kan du bruke som du vil. Å folde hender er for å samle seg, finne roen, ikke fordi det er spesielt fromt. Det er ellers for få i vår kirke som løfter hendene, men det er ikke så naturlig for nordmenn å være så «utagerende».

LES OGSÅ: Frivillige fra Røde Halvmåne krysser frontlinjen

3x3

Kirkeklokkene dunker ni slag. Nå er det slutt.

– Tre er et hellig tall i kirkelig sammenheng. Og hva kan slagene brukes til? Jo, da kan man takke Gud, takke Jesus og Den Hellige ånd. Men hvorfor tre ganger tre? Det må jeg finne ut av, sier soknepresten.

Jeg fant ut av det selv. De ni slagene bærer også historie med seg. I Middelalderen, da folk arbeidet ute på jordene i Europa, ringte kirkeklokkene tre slag, tre ganger om dagen – morgen, middag, kveld. Det minnet folk om å stoppe opp og be Angelus-bønnen, en bønn til Maria.

I foajeen til Holmlia kirke står et bord med kaker og kaffe. Det trenger jeg ingen forklaring på for å ta til meg.

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land. Han har arbeidet i Vårt Land siden 1996 og har tidligere vært deskjournalist, presentasjonssjef og nyhetsleder i avisa. Han skriver blant annet om forfulgte grupper, religiøse minoriteter og menneskerettigheter.