Jakten på Hellig Olav

I år feirer vi 500-årsjubileet for den lutherske reformasjonen i Europa. Om 13 år er det 1000-årsjubileum for den katolske helgenkongen Olav den Helliges fall på Stiklestad. Mange ønsker nå å finne levningene etter mannen som kristnet Norge. Men hvor skal man lete?

Det er flere teorier:

Ligger Olav den Helliges levninger under gulvet i østre oktogonkapell i Nidarosdomen?

Kan de ligge i en steinsarkofag i krypten under domen?

Eller ble relikviene murt inn i veggen på Steinvikholmen slott?

I tillegg har Snåsamannen, Joralf Gjerstad, sett i et syn at helgenkongen ligger begravet ved Stiklestad kirke. Kan det vise seg å stemme?

Nasjonal oppgave

Steinar Bjerkestrand er leder for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. Han har en drøm.

– På tusenårsdagen for Olav den helliges død, den 29. juli 2030, vil jeg stå med et skrin i hendene, med levningene etter helgenkongen, og sette det inn i høyalteret i Nidarosdomen, sier Bjerkestrand.

LES MER: Utgraving av Klemenskyrkja i Trondheim

Han mener det er en nasjonal oppgave å gjøre alt som er mulig for å finne legemet til mannen som ga oss Olavsarven.

Noen har plassert blomster på den uåpnede steinsarkofagen i krypten under Nidarosdomen. Direktør Steinar Bjerkestrand ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider har tro på at levningene etter helgenkongen kan befinne seg her.

Snorre så skrinet

Forsker Øystein Ekroll har jobbet med utgravningene i Nidarosdomen i 25 år. På vei opp midtgangen i Nidarosdomen viser han til alterutsmykningen som er utformet etter Snorres beskrivelser av Olavsskrinet, som gjennom hele middelalderen var plassert over alteret i domen.

– Snorre beskrev Olavsskrinet i detalj da han gjestet kirken i 1219–20, forteller han.

Ekroll mener Olav ligger begravet i det lille oktogonkapellet rett bak alteret. Hans teori ble styrket etter at NRK-programmet Newton for tre år siden undersøkte domen med georadar.

– Georadaren viste et sterkt utslag i hjørnet på kapellet. Jeg hadde ikke presentert mine antagelser på forhånd, og ville ikke legge føringer for undersøkelsene. Olavs sønn, Magnus den gode, ligger begravet under gulvet i søndre oktogonkapell, noen få meter unna. Der gjorde georadaren sterkt utslag, og påviste graven bare en halvmeter unna mine beregninger, forteller han.

LES MER: Redningen for norsk middelalderkunst

Kan teste DNA

At Magnus den gode ligger der, finnes det gode kilder som bekrefter.

– Hvis vi får tillatelse til å åpne begge gravene, vil det være lett å koble funnene mot hverandre gjennom DNA-testing av far og sønn, sier Ekroll.

Erkebiskop Olav Engelbrektsson flyttet Olavs-relikviene til Steinvikholmen slott før han flyktet til Nederland. De som voktet festningen, måtte gi tapt for danske-kongens menn etter noen måneders beleiring. St. Olavs skrin i sølv er detaljert beskrevet på inventarlisten de laget etter erobringen.

– Det ytre sølvskrinet som bestod av 90 kilo sølv, prydet med edelstener, ble tatt vekk og sendt til København. Det finnes det kvitteringer på. Men den indre trekisten med liket ble stående igjen på Steinvikholmen, forteller han.

Så kom sjuårskrigen og svenske tropper okkuperte festningen i 1564.

– De tok med seg kisten med levningene, men etterlot den i Fløan kapell, ikke langt unna. Den svenske jesuitten Laurentius Nilsson (Kloster-Lasse) skriver om dette, og forteller om en soldat som havnet på steile og hjul (en grusom tortur- og henrettelsesmetode) for å ha stjålet sølvnagler fra kisten. Nå oppstod det et maktvakuum og lokale folk rundt Fløan kapell tok kontroll over kisten, forteller Ekroll.

LES MER: Erna Solberg åpner reformasjonsjubileet i Nidarosdomen

Byttet kiste

Det er godt dokumentert at kisten ble bragt tilbake til Nidaros 8. juni 1564.

– Det ble feiret med prosesjon og høytidelighet, og kisten ble plassert i en åpen grav: under gulvet, men synlig fra kirkerommet. Så begynte valfarten til det hellige stedet. Kisten var nå byttet ut med en ny, med utskjæringer som fortalte om Olavs liv.

I 1568 gikk krigen mot slutten og en delegasjon fra riksrådet i København kom for å rydde opp, og for å fjerne rester av katolsk helgendyrkelse både i Bergen og Trondheim.

– Jørgen Lykke var leder og likte ikke at levningene av helgenkongen lå til offentlig beskuelse. Han lot graven fylle igjen med jord. Det er det siste som er skriftlig nedtegnet om kisten med levningene etter Olav.

Gjennom hele middelalderen var Olavs levninger plassert i et skrin over alteret i Nidarosdomen. Dagens alterparti er utformet etter blant annet Snorres beskrivelser av skrinet fra 1220.

Så skjer det lite før gulvet under kirkerommet ble gravd ut midt på 1800-tallet.

– I krypten fant man en rekke levninger, men under oktogonen bak alteret ble det ikke gravd opp. Jeg ser på det som den optimale plasseringen av levningene, for at de ikke skulle bli oppdaget. Etter reformasjonen var helgendyrkelsen avviklet, og det ville være provoserende å plassere relikviene midt i alterpartiet. Det østre oktogonkapellet var den fineste plassen, og det er ekstra fint utsmykket. Det var dessuten en diskret plassering, som ikke så lett ville bli påvist, mener Ekroll.

Annen teori

Arkitekt og forfatter Bodvar Schjelderup lanserte i 1995 sin teori om hvor Hellig Olav nå befinner seg. Hans fremstilling skiller seg fra Ekrolls, i det at han tillegger Olav Engelbrektsson en annen og konspiratorisk rolle.

– Den katolske erkebiskopen så reformasjonen komme, og ville for alt i verden sikre relikviene. I Nidarosdomen ville de bli funnet umiddelbart. Da han fra 1523 og de følgende årene bygde borgen Steinvikholmen, var en del av planen å plassere Olavs lik i steinveggen på fortet. Han flyttet levningene dit, og murte dem inn i veggen allerede under byggingen, mener Schjelderup.

Bodvar Schjelderup mener erkebiskop Olav Engelbrektsson tok levningene ut av Olavsskrinet og murte dem inn i steinveggen på Steinvikholmen slott.

Erkebiskopen satte ut et rykte om at det lå et lik i Olavs kiste. Helgenlevningene lå i den innerste, opprinnelige kisten, plassert i en mer forseggjort ytterkiste. Da svenskene dro ut av landet under sjuårskrigen (1564), var det opprinnelige innholdet byttet ut.

– Levningene i kisten svenskene etterlot seg i Fløan kapell, var ikke Olavs. Det som ble fraktet tilbake til Nidarosdomen under stor feiring, var levningene etter et annet legeme.

– Olav Engelbrektsson lurte svenskene, og folk i samtiden – og har samtidig lurt hele ettertiden, mener Schjelderup.

Metallsøker

Han har fått fagfolk til å gjennomsøke hovedtårnet i borgen med metallsøker, og viser til klare utslag på to steder i de fem meter tykke murene.

– Vi fant det jeg ventet, der ligger levningene etter Olav. Jerngjenstandene kan være beholdere for skjelettdelene etter helgenen – slik praksis var både i Danmark og andre steder. For erkebiskopen var det helt overordnet å beskytte relikviene, han ville aldri latt dem ligge igjen i den opprinnelige kisten, sier han.

Han mener det er påkrevet med søk med mer avansert utstyr. Spørsmålet om uthenting vil avhenge av hva man finner.

– Dette høres ut som litt av en røverhistorie?

– Javisst, med løgner, renkespill og skinnmanøvre – og jeg føler meg som detektiv, sier Schjelderup.

Påvises det at Hellig Olav ligger i veggen på Steinvikholmen, er det Schjelderups drøm at stedet kan bli et senter for stillhet og retreat, et pilegrimsmål basert på en økumenisk ide.

Schjelderup mener ellers det er verdt å lytte til Joralf Gjerstads utspill om at Olav ligger begravet ved Stiklestad kirke.

– Det som er helt sikkert, er at helgenkongen har ligget død på det stedet, sannsynligvis i flere dager. Og at Joralf Gjerstad kan ha hatt en opplevelse av noe hellig akkurat der, blir jeg ikke overrasket over, sier Schjelderup.

Snåsamannens syn

Det var i høst Joralf Gjerstad (Snåsamannen) kom på banen og fortalte om flere syn ved besøk på Stiklestad. Han har alltid beundret helgenkongens virke.

– Jeg har stått utenfor Stiklestad kirke, og sett at Olav blir drept. Det samler seg folk rundt liket og han blir båret bort. Mennene hans tar ham til et sted sørøst for der kirken står i dag. (Stiklestad kirke ble reist 150 år etter, i 1180). Her blir han gravlagt på en liten haug, og mennene står lenge rundt graven før de sakte trekker seg tilbake, forteller Gjerstad til Trønder-avisa.

Snåsamannen opplevde at synet kom fra en åndelig makt.

Joralf Gjerstad (Snåsamannen) mener Olav ligger begravet ved Stiklestad kirke.

Han er mer opptatt av Olavsarven enn hvor levningene befinner seg.

– Stiklestad og Nidarosdomen er nært knyttet sammen. Domen fikk sitt feste derfra, og Olav den hellige ga oss kristendommen. Det er det viktigste, sier Gjerstad.

Bør undersøkes

Torgeir Stiklestad er grunneier av området ved Stiklestad kirke som Gjerstad har utpekt som gravsted. Han ser gjerne at teorien blir etterprøvd.

– Snåsamannen har hatt rett før, og hvis han kan påpeke stedet presist, bør det absolutt undersøkes, mener gårdbrukeren.

Snåsamannen, Joralf Gjerstad, har hatt et syn der han ser Olav bli begravet på en haug ved Stiklestad kirke.

Det har gått flere store leirras i området, helt tilbake til middelalderen.

– Landskapet kan ha endret seg kraftig, men det er et annet gravhaugfelt like ved. De gravene er fra 700-tallet, og det er påvist at de ble plyndret i middelalderen, men de er ennå ikke åpnet. Så området har tydeligvis vært brukt som gravsted lenge før Olav den hellige ble drept, sier Stiklestad.

Steinsarkofag

Direktør for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, Steinar Bjerkestrand, tror at helgenkongen er å finne i krypten i Nidarosdomen, men ikke under oktogonkapellet.

– Jeg har mer tro på en steinsarkofag som er avdekket, men ennå ikke åpnet. Men først skal vi sjekke ut alle beinrestene som ble funnet under gulvet her på 1800-tallet. Det har vi nå fått tillatelse til fra etisk forskningskomité, forteller han.

Østre oktogonkapell der georadarundersøkelser viser sterke utslag i hjørnet ved alterbordet.

– Det er et nasjonalt ansvar å legge til rette for forskning som kan gi svar på spørsmålene om Olavs levninger – innen 2030. Vi har georadar-undersøkelsene som er et nyttig utgangspunkt. Nå har vi en helt ny avtale om samarbeid med Vitenskapsmuseet på NTNU, som har kompetanse på karbondatering og forsker på gen-materiale. Men det er bare ett av mange skritt som må tas frem mot det store Olavsjubileet, sier Bjerkestrand og minner om at i denne sammenhengen er 13 år kort tid.

Overkommelig

Han utelukker ingen av de omtalte teoriene og mener de må utforskes nærmere.

– Å gjøre ytterligere undersøkelser på Steinvikholmen er en overkommelig oppgave, og beinrestene vi allerede har, kan vi forske på umiddelbart. Steinsarkofagen som er påvist i kjelleren på domen bør bli det neste på listen, mens det selvfølgelig er en dyr og omfattende operasjon å grave ut de aktuelle områdene under oktogonen – men det må også gjøres, sier Bjerkestrand.

Han er villig til å lytte til Snåsamannen.

– Her i Trøndelag har vi lært oss å høre på Joralf Gjerstad. Kan han påvise et konkret sted på Stiklestad, er det verdt å sjekke ut, sier Bjerkestrand.

Liten tiltro

Historieprofessor Steinar Imsen har forsket på Nidaros Erkebispedømmes historie og ga i fjor ut boken Da reformasjonen kom til Norge.

Han har liten tiltro til teoriene om Olavs gravsted, og ser på dem som rene spekulasjoner.

– Som empirisk historiker blir det vanskelig å ta påstander som ikke lar seg etterprøve på alvor. Den siste skriftlige kilden vi har om levningene er fra Jørgen Lykkes rapport fra 1568, der han beskriver de synlige levningene av helgenkongen. Han mener det har foregått usømmeligheter og tilbedelse, og bestemmer at liket skal skjules. Lykkes misjon var å få slutt på helgendyrkelsen i Norge, forteller Imsen.

Målinger med georadar påviser at det er «noe» i det ene hjørnet i østre oktogonkapell. Det kan være levningene etter St. Olav. (Den kraftige, røde markeringen lengst til høyre i bildet).

Han sier at vi heller ikke kan være sikre på at det liket man beskriver på 1500-tallet, er identisk med den kroppen som ble lagt i kisten i 1030. Han er i tvil om man noen gang sikkert vil kunne påvise helgenkongens levninger.

– Men 2030 bør selvfølgelig markeres, uten at Olavs legeme er det viktigste i den forbindelsen. Vår kristne kulturarv i dag hviler på et bredere fundament enn noen beinpiper etter en angivelig Olav Haraldsson, sier Imsen.

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.