
Fryktet det verste da Stortinget ble satt på den store virustesten 12. mars
STORTINGSJUL: Koronaen satte demokratiet på prøve, innrømmer stortingspresident Tone W. Trøen. – Vi visste jo ikke hva som ville skje.
– Vi snakket litt om det før dere kom, sier Tone Wilhelmsen Trøen (H) til Vårt Land.
Stortingspresidenten sitter i et hjørne innerst i det lille kapellet i kjelleren under Stortinget. På motsatt side sitter husets prest, Sjur Isaksen.
– Nå når det nærmer seg jul og et nytt år, er det rart å tenke på hvor annerledes dette året ble. Det kommer til å stå der i all tid, som året da vi og en hel verden hadde pandemien hengende over oss som en mørk sky, sier Trøen.

Sitter igjen med stolthet
Når Vårt Land treffer presidenten og presten er julefreden i ferd med å sige inn over Stortinget. I vandrehallen der fire slitne partiledere presenterte budsjettavtalen for 2021 noen kvelder før, har julegrana kommet opp.
Fortsatt gjenstår siste spurt – budsjettet skal debatteres, behandles i komiteer og til sist vedtas i salen. Men så er det jul.
– Jeg sitter igjen med en veldig stolthet og ydmykhet over hvor flott samarbeidet på Stortinget har vært. Sterkt samhold og levende politisk debatt – vi klarte begge deler, sier Trøen.

Vi har bestått testen
Tone W. Trøen
Samling, men også drama
Men bak ord om samling i krisetid har det ikke skortet på politisk drama i år.
Da regjeringens første krisepakke skulle gjennom Stortinget, tok en ny og uvanlig «firerbande» regien. Ap, Sp, SV og Frp tvang regjeringspartiene med på store endringer.
Og Siv Jensen avsluttet året med å si at Frp hadde avvist budsjettavtalen og skapt regjeringskrise hvis ikke Norge sto midt i en pandemi.
Men for presidenten står det viktigste tilbake: «Den parlamentariske kjernevirksomheten» ble opprettholdt. Krisepakkene ble vedtatt på løpende bånd. Demokratiet vårt fortsatte å virke.
– Vi har bestått testen, sier Trøen.
Da forrige stortingsår ble avsluttet i september, hadde politikerne fattet omtrent like mange vedtak som sesjonen før.

Det er så lett å glemme hvor sterkt 12. mars var
Tone Trøen, stortingspresident
– Vi visste jo ikke hva som ville skje
– Alt vi gjorde i starten, visste vi at aldri hadde vært gjort før. Jeg følte veldig på alvoret i det, vedgår Trøen i dag.
For første gang anbefalte presidentskapet å redusere antall representanter i salen til så vidt over Grunnlovens krav om at over halvparten må være til stede.
Ansatte ble sendt hjem for å skjerme de folkevalgte. I partiene ble representantene skiftarbeidere – et lag hjemme og et på Stortinget.
– Var dere godt nok forberedt?
– I ettertid er det så lett å glemme hvor utrolig sterkt det var 12. mars. Vi visste jo ikke hva som ville skje. Får vi et gedigent smitteutbrudd? Kan hele stortingsbenker bli borte? Har vi nok varaer? Klarer vi å få behandlet sakene?
Tomt i gangene
Det har vært tomt på Stortinget. Ingen adgang for lobbyister (de har brukt SMS) og ofte ikke publikum i galleriet.
– Når huset bare består av oss, hva gjør det med demokratiet, spør Trøen seg.
Selv har hun savnet kontakten ansikt til ansikt i komité- og gruppemøter – «alt dette det digitale ikke kan erstatte».

Ensomhet og frykt er gjenkjennelig hos mange
Sjur Isaksen
– Ingen god tid for ekstroverte
Det er stille i kapellet. Her pleier det å være samlinger hver onsdag klokka halv ti. Sist gang var 11. mars, dagen før Norge stengte ned. Det blir ingen flere i år, forteller stortingsprest Sjur Isaksen.
– Jeg vet at mange savner fellesskapet i dette rommet. For noen er det en næringskilde. Den er fratatt dem, sier han.
Men kontakten med ansatte og representanter fortsetter per telefon, eller med «godt ivaretatt smittevern», forsikrer presten. Og jevnlige videohilsener til alle.
– Har politikerne hatt større behov for å prate med deg i år?
– Det er jeg ikke så sikker på. Som utenfor Stortinget, så slår dette ut forskjellig. Koronatid er ikke en god tid for de ekstroverte, sier Isaksen, som til daglig er sokneprest i Uranienborg kirke i Oslo.
– Men ensomhet og frykt er gjenkjennelig hos mange. Og frykten hos de jeg møter er vel så mye knyttet til å bli årsak til andres sykdom, som å bli syk selv. Man lever med et sånt alvor over seg, utdyper han.

– Alle må tape innimellom
Også i krisetid går livets og politikkens små og store dramaer sin vante gang. Nylig ble Tone Trøen valgt til sikker plass på Akershus Høyres valgliste. Alle på Stortinget har ikke vært like heldige.
Det preger samtalene med politikerne, bekrefter Isaksen:
– Kampene i eget parti kan være like vanskelige som de offentlige. Akkurat nå, midt oppi det vanlige arbeidet, har mange hodet langt inne i nominasjonsprosesser. De har kjempet, kanskje måttet bearbeide nederlag eller leve med stor usikkerhet. For én ting er å bli nominert; å bli valgt neste år er noe annet. Alle politikere er nødt til å tape innimellom, sier presten.
Men folks behov for «samtale, sortering, for trøst» lever sitt eget liv uavhengig av både koronapandemi og nominasjoner, ifølge Isaksen:
– Alle på Stortinget har et liv ellers også. De kommer ikke blanke inn her.

Små klynger utenfor Stortinget
Det tok litt tid, men smått om senn dukket de opp utenfor Stortinget også. Små klynger med demonstranter, som syntes smittevernet hadde grepet for langt inn i sine liv. I utlandet har protestene vært langt heftigere.
I Norge har vi nytt godt av tilliten vi har til myndighetene, mener Trøen. Her til lands synes grensen å gå ved hytteforbud for noen og karantenehotell for andre.
Men også de vide fullmaktene regjeringen ville gi seg selv med vårens «koronalov» førte til debatt og varskorop fra jurister. Lovforslaget ble behandlet i den ekstraordinære koronakomiteen, som presidenten er leder for.
– Hvordan gikk disse avveiningene?
– Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket da ni partier sammen presenterte en felles innstilling, som rammet inn hvilke lover regjeringen kunne levere forskrifter på alene, samtidig som den ivaretok Stortingets funksjon som lovgiver og kontrollinstans. Det ble en bra lov. Stortinget viste seg fra en ansvarlig side, sier Trøen.
– Du mener altså at det står seg?
– Ja. Selv i en krise, så fikk vi debatt, en liten høring og rom for å lansere alternative løsninger.

Skal tenne lys på graven
For presidenten og presten, som for Hvermannsen, blir det en annerledes jul i år. Taket på antall besøkende i kirken og rundt julebordet setter sitt preg.
Det blir ingen julegudstjeneste på Isaksen i Uranienborg kirke i år. Trøen er usikker på om hun skal i Eidsvoll kirke, slik hun pleier.
– Det var det siste mannen min og jeg snakket om i går kveld. Da gikk det opp for meg at kanskje ikke. Vi skal i hvert fall på kirkegården og tenne lys på graven til foreldre mine og til svigerfar, sier Trøen.
– Hva har troen din betydd i år?
– Jeg har den med meg hele tiden, jeg, om det er krise eller ikke, svarer presidenten.
Også i nasjonalforsamlingen må juletradisjoner vike for smittevern, forteller Sjur Isaksen.
– Et tradisjonelt arrangement jeg har ansvar for her, er «Jul i ord og toner» i vandrehallen. Det blir det ikke noe av. Men: Alle skal få en julehilsen på film, betror presten.
Jeg har tenkt mye på alle i helsesektoren.
Tone W. Trøen
Julebudskap til sykepleiere
Tone W. Trøen er sykepleier av utdanning, en yrkesgruppe som har tatt en trøkk år.
– Har du en julehilsen til fagfellene dine?
– Jeg har tenkt mye på alle i helsesektoren, som har stått i krevende dager. Man blir utrolig sliten og står i et enormt ansvar. Jeg unner alle en veldig god jul, sier presidenten, og legger til:
– Men som sykepleier vet jeg jo at mange også er på vakt i jula.